Gå til sidens hovedinnhold

Om historieforfalskning og den meningsbærende klasse

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Spørsmål knyttet til FeFo/statens eiendomsrett i Finnmark og Høyesteretts vurderinger, har igjen vakt oppstandelse. Historiker Steinar Pedersen har karakterisert Stortingets håndtering av eiendomsforholdene i Finnmark som «historieforfalskning» (Sagat 19.11), noe som har påkalt reaksjoner både fra professor Kjell Arne Røvik og politisk redaktør Skjalg Fjellheim. Advokat Oddmund Enoksen reagerer mot kritikken av Høyesterettsdommen (Sagat 18.11). Bakgrunnen for at knivene kvesses ligger i spørsmålene om eiendomsrett og forvaltningsrett. Det første viser til Finnmarkskommisjonens slutning vedr. Karasjok og det andre viser til Høyesterettsdommen i den såkalte Nessebysaken. Finnmarkskommisjonen mener at innbyggerne i Karasjok har kollektiv eiendomsrett og Høyesterett mente at innbyggerne i Nesseby bygdelag ikke hadde forvaltningsrett. Begge disse sakene reiste spørsmålet om statens (idag FeFo) eiendomsrett, men med ulike konklusjoner.

Pedersen har påvist hvordan staten frem til 1848 slett ikke oppfattet seg som eier av grunnen i Finnmark. Men dette året vedtok Stortinget («ved et trylleslag») at staten hadde eid Finnmark fra gammelt av:

”Det egentlige Finmarken har nemlig fra gammel Tid af været betraktet som tilhørende Kongen eller Staten, fordi det oprindelig kun var beboet af et Nomadefolk, Lapperne uden faste Boliger». (St.prp. 21, 1848).

Tatt i betraktning at Finnmark først ble endelig underlagt norsk jurisdiksjon i 1826, synes formuleringen «fra gammel tid» å være vel ambisiøs. Så sent som i 1845 ble Finnmark vurdert som en allmenning fra statens side. Forøvrig lå Stortingets juridiske begrunnelse i at samer («Nomadefolk») ikke kunne opparbeide seg rettigheter til jord. Det er begrunnelsen for denne annekteringen som Pedersen omtaler som «historieforfalskning» og som har vakt reaksjoner fra etablert hold. Stortingets helomvending skulle vise seg å få konsekvenser helt opp til vår egen tid. FeFo´s direktør bygger i dag sin rettsforståelse på dette vedtaket fra 1848 og vil derfor anke Finnmarkskommisjonens vedtak om at Karasjoks innbyggere har eiendomsrett. Han mener tydeligvis at siden Stortinget hadde skiftet mening og nå mente at staten var eier, ja så var den eier.

Pedersens påpekning og FeFo´s agering er en nyttig påminnelse av vår ukritiske tro på Høyesteretts og Stortingets rettskaffenhet. Men begge institusjoner reflekterer ikke annet enn hva de herskende meninger tilsa, meninger som i stor grad var levert og legitimert av den meningsbærende klasse. På midten av 1800-tallet var parolen nasjonsbygging og bondesamfunnets interesser, eller som regjeringsadvokaten formulerte det i 1864:

«Den fuldt organiserede Stat underlagde sig det herreløse af Nomader gjennemfarne Land som eiendom, og benyttede denne Eiendom ganske som en Privatmand, der ikke er bunden af andres Rettigheder”.

Det grelleste eksempelet på hvordan etablert definisjonsmakt og dermed rettsforståelse kunne få ødeleggende konsekvenser, er Høyesteretts adaptering av professor Yngvar Nielsens «fremrykkingsteori» i 1893. Som historiker, unionstilhenger og bestyrer ved Etnografisk museum, satte Nielsen dagsorden for mye av samfunnsdebatten på slutten av 1800-tallet. Nielsen var dessuten formann i Den Norske Turistforening og forfatter av den meget populære «Reisehaandbog over Norge» som bl.a. kunne fortelle at «Røroslapperne ere de sydligste af de nomadiserende Lapper, men selv for Lapper at være staar de paa et lavt Trin. Meget skiddenfærdige» (s. 418).

Etter en reise med offentlig stipend i de sørsamiske områder i 1889, lanserte han i et foredrag i Det norske geografiske selskap påstanden om at samene sør for Namdalen var innvandret i løpet av 1600- og 1700-tallet, altså lenge etter at norske bønder hadde slått seg ned. Hans synspunkter, som i dag fremstår som klart rasistiske, ble umiddelbart omfavnet av myndigheter og rettsvesen. Bakgrunnen var, som vi vet i dag, den unisone fornorskingspolitikken som nå var under full utvikling. Allerede i 1893 viste Høyesterett til professor Nielsen i en fellende dom vedr. sørsamenes adgang til beite:

«den videnskabelige Forskning maa ansees at have godgjort, at de Fastboendes Rettigheder i de heromhandlede Trakter er ældre end Lappernes». Dermed var det skapt juridisk presedens og en ny dom i 1898 bygde på at: «Bønderne her har havt sine Slaattemarker og sin Sæterdrift før Lapperne». Nielsens «forskning» ble umiddelbart retningsgivende for statens reindriftslovgivning. Lappekommisjonen av 1889 viser tre år senere til «Nyere Tids videnskabelige Forskning» for å hindre at sørsamene kunne hevde alders tids bruk av fjellområdene. Siden gikk det slag i slag, en rekke reindriftsamer i sør ble utover 1900-tallet nærmest ruinert gjennom bøtelegging og rettsaker – alt med referanse til Høyesteretts avgjørelse og den «Videnskabelige forskning».

I dag vet vi bedre, arkeologisk og historisk forskning har omsider avklart at Nielsens «fremrykkingsteori» er fullstendig feil. Den sørsamiske tilstedeværelsen er sannsynligvis langt eldre enn den jordbrukende norske befolkning i området. Men det skulle ta hundre år før rettsvesenet forandret mening. Så seint som i 1981 mente Høyesterett, med fremrykkingsteorien som bakgrunn, at samene i Trollheimen ikke hadde rett til reindrift. I domsavsigelsen heter det at (…) «og det må anses utelukket at man - selv med en betydelig forskningsinnsats - vil kunne påvise et slikt samisk folke-element i dette område».

Men professor Nielsens oppfatninger har ikke bare festet seg i rettsapparatet. Vel så problematisk er det at forestillingen om en samisk innvandring er holdt vedlike gjennom det kollektive norske minnemateriale. En rekke bygdebøker og historiebøker i Trøndelag og Hedmark kan berette om «de fremmede»; samer som kom vandrende nordfra og skapte vanskeligheter for norske bønder. Det er et tankekors at slike konfliktskapende oppfatninger fremdeles lever i beste velgående, 130 år etter Høyesteretts og professor Nielsens udokumenterte påstander. På samme måte som Stortingets vedtak i 1848 om statens påståtte eierskap, skal man være svært så forsiktig med å la seg forføre av slike meningsbærende miljøer. De representerte da som nå statlige institusjoner, økonomiske interesser og norsk språk og kultur. Steinar Pedersen har sine ord i behold når han ovenfor FeFo påpeker at historieforfalskning er en del av vår institusjonelle arv.

Kommentarer til denne saken