Ordet «jordbruk» kan deles opp i to, og betyr åpenbart bruk av jorda. Som regel tenker vi på dette som synonymt med ordet «landbruk». Vår forståelse, aksept og ikke minst kunnskap knyttet til konseptet havbruk derimot, er veldig forskjellig fra jordbruk. Ikke havbruk i forståelsen «lakseoppdrett», men i et større og mer generelt perspektiv – om utnyttelse av arealer, bærekraft, høsting av ressurser og påvirkning av økosystemer. Kanskje burde vi heller bli flinkere til å snakke om «arealbruk» – bruk av de ressursene som finnes på planeten, både til lands og til havs?

Planeten vår omtales ofte som den blå planeten, med mer enn 70% av overflaten dekket av hav. Disse 70% produserer bare omtrent 3% av den maten verdens befolkning spiser. Skal vi kunne gi en stadig økende befolkning på jorda den maten den trenger, må vi se på produksjon og høsting i havet med nye øyne. Det er der det store potensialet ligger. Vi må bli flinkere til å utnytte ressurser fra havet – ikke bare i form av restprodukter og arter vi tidligere ikke anså som noe vi kan spise, men også i form av arealbruk, optimering av produksjon m.m. Eller sagt på en annen måte – vi kan ikke bare satse på å spise renskåret ryggfilet av villfanget fisk om vi skal øke matproduksjonen i havet betydelig.

Nå i sommer kommer mange til å reise til varmere strøk der sivilisasjoner i årtusener har drevet landbruk. Store deler av verdens landområder kan i dag defineres som kulturlandskap – landskap formet av menneskelig aktivitet og utnyttelse av jordas ressurser. For de aller fleste av oss er dette relatert til mange positive følelser – jeg gleder meg i alle fall til ferien når vi skal vandre i vinmarker i Rhindalen og besøke idylliske gamle jordbruksområder i Frankrike der åsene er gjort om til terrasser for å skape fruktbare jordbruksareal. Det er forbundet med kultur og spennende historie å se slike gamle kulturlandskap. Hvorfor forholder vi oss så annerledes til havet?

En viktig forskjell mellom land og hav, er at vi opp gjennom det moderne menneskets historie har kultivert landområder. Vi har tatt arealer, ville planter og dyr og gjort disse om til effektive produksjonsfabrikker som maksimerer biologisk produksjon pr areal- og tidsenhet. I havet tenker vi annerledes – det totale arealet brukt til tradisjonelt havbruk i Norge (les lakseoppdrett) er forsvinnende lite sett i den store sammenhengen. Vi ser for eksempel at utbygging av havvind høster mye motstand, til tross for at dette i en større sammenheng faktisk utgjør relativt sett små områder. Vi har en forventning om at havet og kysten ikke bare skal være ren, men også urørt.

Vi vet at klima-avtrykket av å spise en biff er mange ganger høyere enn å spise tilsvarende mengde plantebasert materiale. For landbaserte matkilder er det miljømessig, arealmessig og økologisk riktig å spise mat så lavt i næringskjeden som mulig. Slik er det ikke nødvendigvis i havet. På land kan vi høste ut vegetabilsk biomasse produsert i kultiverte områder optimalisert for å utnytte plass, solenergi og vannressurser. Dette er biomasse som ikke umiddelbart inngår i en større næringskjede eller som understøtter store bestander av viltlevende dyr som vi igjen skal leve av.

I havet er det helt annerledes. I havet høster vi primært høyt i næringskjeden. En annen viktig forskjell er forholdet mellom produksjon og biomasse. Det har blitt estimert at kun 1% av planetens totale biomasse finnes i havet. Sett i lys av at den totale produksjonen i havet, målt i frigjort O2, er omtrent den samme som den på land, er dette et svært lavt tall. Deler av forklaringen til det lave estimatet på biomasse i havet må nok tilskrives at vi fortsatt vet alt for lite om livet i det store tre-dimensjonale havrommet, men det gjenspeiler også et viktig særtrekk ved de marine økosystemene: energi-omsetningen i havet er rask, ofte sesong basert og går over mange naturlige trofiske nivåer (ledd i næringskjeden). Man kan ha en høy produksjon, men biomassen (energien) er relativt sett lav fordi den utnyttes og føres oppover og gjennom flere ledd i næringskjeden veldig raskt. Litt som en gresseng, der høy produksjon raskt forbrukes av beitende dyr. Uttak lavt i næringskjeden av marine ressurser kan derfor i svært stor grad påvirke det uttaket vi gjør av viltlevende fisk høyere opp i næringskjeden.

Skal verdens befolkning kunne ta ut betydelig mer mat fra havene, må vi være forberedt på å utfordre våre tanker og holdninger til hva rene og friske hav er. Den nylig inngåtte globale havmiljøavtalen er i så måte et svært viktig bidrag og utgangspunkt. Men minst like viktig er våre holdninger og aksept for kulturlandskap til havs. Verdens fiskebestander er jevnt over under et stort press – selv vår egen torskebestand som vi med rette omtaler som verdens best forvaltede fiskebestand er nok allerede på grensen av hva den kan klare å levere. Og sør i landet ser vi at bestanden av kysttorsk går kraftig tilbake.

Svaret på økt uttak av mat fra havet ligger definitivt ikke i å fjerne den maten torsken er avhengig av for å vokse og utvikle seg. Vi må lete andre steder, og vi må utfordre oss selv på hvordan vi tenker rundt forvaltning av 70% av jordens overflate. Vi må gjøre alt vi kan for å sikre rene hav, men jeg tror en viktig del av løsningen ligger i at vi i større grad enn i dag kan akseptere utbygging av marine næringsparker og kulturlandskap til havs.