Gå til sidens hovedinnhold

Om å lese kirkeboka rett eller galt

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Høyesterettsdommen i Nesseby-saken falt som kjent i mars 2018, i favør av Fefo sammen med partshjelperne Reinbeitedistrikt 6/5D og Meskelv og omegn bygdelag, med Nesseby bygdelag som den tapende part, dog med visse modifikasjoner om framtidig praktisk forvaltning. Dommen har falt mange tungt for brystet. Enkelte forskere har nærmest kontinuerlig siden dommen falt, underkjent den. Det samme har redaktør Geir Wulff.

Ett sentralt ankepunkt har vært Høyesteretts bruk av historisk materiale, særlig rettens tolkning av jordresolusjonen av 1775. Og i den sammenheng har skytset blitt rettet mot meg siden jeg høsten 2017, etter oppdrag, leverte en sakkyndig utredning for Fefo i forbindelse med Høyesteretts behandling av saken. Utredningen har tittelen Lokalbefolkningen og staten i Nesseby. Et utsyn fra 1700-tallet til 1900-tallet.

En betegnelse som «historieforfalskning» har blitt inflatert om dommen, noen ganger med klar visitt til min utredning, nærmest som mitt lille bidrag skulle ha vært avgjørende. Slike enkle virkningskoblinger er selvsagt meningsløse og står for en grov undervurdering av Høyesterett, ja de er i nærheten av rettsforakt.

Foranledningen til at jeg nå velger å kommentere dette lite grann, er at Geir Wulff i sitt debattinnlegg i Sagat 24.11. «Å lese kirkeboka som en viss kar leser Bibelen», trekker meg inn i saken med navns nevnelse. Innlegget er en oppfølger av Wulffs omfattende kommentarartikkel i Sagat 18.11., dertil et svar på et innlegg av Oddmund Enoksen i Sagat 19.11. I kommentarartikkelen sparer han ikke på kruttet i sitt slakt av historiebruken i dommen. Den representerer en «absurd og rasistisk tankegang»; Høyesteretts «resonnement er ikke bare historisk feil, men direkte absurd og forkastelig»; den bygger på en «direkte rasistisk tankegang»; jordresolusjonen dreide seg ikke om utvisning av jord, men om jorddeling (jordskifte), der han især bygger på Øyvind Ravnas «banebrytende artikkel» i Tidsskrift for rettsvitenskap i 2020. Retorikken og ordbruken er så grov at jeg helst ville forbigå kommentaren i stillhet.

Men siden navnet mitt trekkes inn i debattinnlegget om samme saksforhold, fant jeg grunn til å gripe til pennen. Her avgrenser jeg meg til spørsmålet om jordresolusjonen av 1775 ble lagt til grunn for jord- og eiendomspraksis i Varanger, og i så fall på hvilken måte. Resolusjonens tittel var Kgl. Resolution angaaende Jorddelningen i Finmarken samt Bopladses Udvisning og Skylddæling», i litteraturen oftest omtalt som Jordutvisningsresolusjonen. Wulff (og Ravna) vektlegger «jorddeling», mens den overveiende del av litteraturen fram til nå har lagt hovedvekt på «utvisning». Resolusjonen har ikke ett ord om etnisitet, det har heller ikke landmålerinstruksen og skjøteformularet; resolusjonen er slik innrettet mot Finnmarks befolkning allment.

La det straks slås fast at resolusjonen la til grunn at bruken av jorda med tilliggende naturherligheter var omfattende og at bruken var basert på sedvane og hevd, som myndighetene anerkjente og som resolusjonen også skulle ta hensyn til. Jeg har også lagt til grunn at Kongen oppfattet seg som eier av den grunnen i Finnmark som ikke formelt var overført i privat eie og praktiserte sin forvaltning i henhold til en slik oppfatning, noe som etter alt å dømme ble godtatt av befolkningen. Dette er eneveldets tid der kongen hadde sin makt direkte fra Gud – han var «konge av Guds nåde». Dette betyr ikke at jeg mener at Kongen (staten) eide jorda reelt privatrettslig. Sett i lys at ettertida folkerettslige vendinger kan det stilles klart kritiske spørsmål til læren om «statens umatrikulerte grunn i Finnmark».

Videre kan det slås fast at resolusjonen ble i hovedsak gjennomført i Vest-Finnmark, mens den bare delvis ble det i Øst-Finnmark fram til godt ut på 1800-tallet, til tross for at det ble ansatt en landmåler også i Øst-Finnmark. Og til tross for at amtmannen viste stor utålmodighet over den manglende framgangen, som jeg har vist i utredningen min og også drøftet ulike forklaringer på. Her er det plass til kun en liten visitt til praksis i den gjennomføringen som tross alt fant sted, med over 70 handlinger i Vadsø og Nesseby.

Wulff hevder at jeg har begått «faktiske feil» i min utredning om jordhandlingene. La oss kort se litt på dette.

Den særegne bestemmelsen med kobling mellom jordeie og ekteskap står sentralt i den tiårsperioden som er mest aktuell, fra slutten av 1770- til slutten av 1780-tallet. Dette var en bestemmelse som Wulff oppdaget, og som jeg har gitt ham all kreditt for, men som jeg fant gikk helt tilbake til 1730-åra, men lenge som en papirbestemmelse. Koblingen til ekteskap er naturligvis forklaringen på at det er så mange innførsler om jord nettopp i kirkeboka. Tanken var at formell eie av jord sammen med ekteskap ville bidra til større grad av bofasthet, forbedret landbruk og større omsorg for gård og grunn.

Wulff anklager meg for å ha framstilt dette «konsekvent omvendt», noe jeg ikke kan se at jeg har gjort. Det var flere bestemmelser om dette – ikke bare én – men jeg viser mest til den oftest brukte, nemlig at man burde eie jord før man kunne gifte eller trolove seg. Som kirkeboka viser, ble ofte begge operasjoner foretatt samtidig, slik at det blir litt trivielt å problematisere hva som kom først – høna eller egget: På samme møte hos sognepresten, noen ganger med landmåleren til sted, ble det sørget både for formelt jordeie og grønt lys for trolovelse eller ekteskap.

Det andre, og langt mer tungtveiende av «faktiske feil» Wulff har avslørt i min utredning, er påstanden om at de kirkebokinnførte jordforretningene ikke dreier seg om utdeling og formalisering av jordeie, men om bekreftelse av et alt eksisterende, «selvstendig» eiendomsregime.

På den ene siden er det klart at flere av de som søkte bistand hos prest og landmåler stilte med ønsker om offentlig registrering av jord de – og foreldre – alt lenge hadde hatt i bruk, og at dette ble tatt hensyn til. På sett og vis var slike tilfeller en «jorddeling» (med flere og forklarende eksempler andre steder, især på Elvebakken i Alta og i Karasjok etter at det ble kirkested, med sine tette bebyggelser). Wulff gjør et nummer av at forretningene ikke ble tinglyst eller ført i grunnboka mv. Her er det bare å konstatere at til tross for at jordforretninger fant sted, ble de etter alt å dømme ikke gjennomført helt som forutsatt og at bl.a. landmålerprotokollen, som vitterlig eksisterte og ble brukt, er kommet bort (som mange forfattere tidligere har konstatert). Det som imidlertid skjedde, som vi ser av kirkeboka, er at landmåleren utstedte attester på jordutdelingen. Likeså at jordutdelingen etter hvert mest var i form av såkalte amtskjøter/amtssedler, som var et foreløpig skjøte, i realiteten likeverdig med et eiendomsskjøte, som f.eks. Sverre Tønnesen konstaterer.

At jordforretningene i Varanger i dette tidsrommet var frikoblet fra jordresolusjonen, slik Wulff hevder, står faktisk i strid med hans egne eksempler i debattinnlegget (og i eksempler jeg har anført i utredningen). Likeså er Wulffs tolkning av forretningene som retrospektiv (tilbakeskuende) dokumentasjon av et alt eksisterende eiendomsregime tvilsom, også ut fra hans eget eksempel, saken om Jens og Elen i 1780 i Vadsø: Det ble ført i kirkeboka at «Fæstemanden for lenge siden, som en Rettighetsbonde, haver haft Boeplads og Værings-Brug i Andersbye-Væhr, samt at Landmaaler Giørup i Næstleden Høst haver hannem afmaalet et Støkke Engestøkke, hvis Nafn, Størrelse og Beliggenhed er beskrevet i bemelde Hr. Landmaaalerens Embeeds Protokol, hvorefter han (Fæstemanden) i ovenmeldte Forloveres Paahør, lover og forsikrer, at tage den paabudte Amtets Plads-Sedel.» («Bonde» ble brukt om vanlige fiskerbønder; «rettighetsbonde» var en fiskerbonde som betalte «rettigheter» til det offentlige, en slags skatt).

Her kommer det altså fram at Jens lenge hadde brukt en boplass med «Væringsbruk», dvs. sjøbruk, i fiskeværet Andersby og at han alt hadde fått målt opp et engstykke av landmåleren og – slik jordresolusjonen hadde bestemt – var blitt beskrevet og innført i landmålerens protokoll og at amtsseddel (her kalt «Amtets Plads-Sedel») var blitt utstedt. Jeg er overrasket over at Wulff bruker denne kilden som belegg for et alt eksisterende «selvstendig» eiendomsregime og at forretningen er frikoblet jordresolusjonen. Heller ikke de to andre eksemplene Wulff viser til i samme innlegg, kan tas entydig til inntekt for en slik tese, den ene forretningen attestert av landmåleren, den andre av amtmannen.

Det er selvsagt lov å være uenig med en høyesterettsdom, og det er fullt ut legitimt å være uenig faglig om historiske tolkninger. Men det bør være mulig uten at det ropes om historieforfalskning og absurd og rasistisk tankegang, og uten at det felles bastante dommer om historiefaglige feilaktigheter.

Kommentarer til denne saken