Jeg skal forsøke å svare med mine synspunkter på de spørsmålene Tone Angell Jensen stiller i sin kommentarartikkel i Nordlys 01.03. Jeg skal begrunne så enkelt jeg kan hvorfor jeg tror på noe annet enn henne. Hennes uttalelser i innlegget er gjengitt i kursiv.

Jeg kan åpne med å si det irriterer meg at Jensen spiller på vår alles følelsesmessige og naturlige bekymring for våre barn og unge, og at det i hennes innlegg virker som om hun forsøker å villede oss fra å basere våre meninger på fakta. Jeg tror hun forsøker å lede oss i retning av å gjøre oss selv og våre barn en bjørnetjeneste.

Men må rusreformen og helsehjelp til rus-syke nødvendigvis slås sammen i et eksperiment der en annen sårbare gruppe dras inn: impulsive, spenningssøkende og uerfarne tenåringer?

Her er vel svaret at det åpenbart må det. Rusbruk og rusmisbruk er noe som angår alle på tvers av generasjoner, kjønn, og politisk tilhørighet. Jenssen drar selv gruppen hun gjennom sitt innlegg skyver foran seg inn i debatten ved å spille på vår felles og naturlige bekymring for de unge. Mitt syn grunner også i denne bekymringen. Men der jeg har tatt en pragmatisk stilling ser det ut til at Jenssen velger å stille ledende spørsmål basert på gamle overbevisninger og utdaterte ideer ved hjelp av sin retoriske spissfindighet og våre følelser.

Mitt syn i ruspolitiske spørsmål startet egentlig et annet sted, og i en litt annen diskusjon, men den forklarer hvorfor jeg engasjerer meg, og hvorfor ruspolitikk også angår meg, og alle andre; vanlige folk som kun har sett sprøyter på legekontoret før.

Jeg var på et kjøpesenter, og mitt barn på den gang 6 år ville på toalettet. Jeg sendte han inn på toalettet alene og han gjorde seg ferdig. Jeg skulle inn etter han og vaske hendene. Jeg så da undersiden av vasken; det var det et bol av brukte sprøyter, blodig papir, teskjeer og lightere. Jeg følte plutselig et sterkt ubehag og en klump i magen; “Oj! - tenk om sønnen min hadde sett noe spennende og ukjent under vasken han ville utforske og hadde stukket seg”. Det var en forferdelig følelse. Hadde jeg vært uansvarlig? Utsatte jeg barnet mitt for fare ved å la han bruke toalettet alene? Det var da jeg begynte å tenke rundt hvorfor i all verden man ikke har sprøyterom og engasjerte meg i saken. Dette er snart ti år siden, og man har enda ikke sprøyterom i Tromsø. Et tiltak som ville kostet noen skarve millioner i året. Våre barns trygghet er verdt mye mer enn det. Forstå det den som kan.

Skal virkelig moral rundt hva man mener om narkotikabruk gå foran hensynet til både rusmisbrukeres og befolkningens helse og velferd? Nei mener jeg. Vi har rett og slett ikke råd til å fortsette med en moralbasert og erfaringsmessig mislykket politikk.

Jenssen kaller dette for et “gedigent eksperiment”; ok, man kan kalle det hva man vil, men det er i alle fall et forsøk som holder seg innenfor visse logiske rammer, og det er vi ikke i nærheten av i dag med den politikken som føres nå, det vet vi jo. Det er synd å si at logikk og vitenskap er et frisk pust her, men i denne sammenhengen er det faktisk det.

Vil dette markedet for ulykke og tragedie bli borte om vi avkriminaliserer bruken av narkotika? Vil overdosene blant tenåringer som tester ut narkotika forsvinne bare brukerdoser blir lovlige?

Markedet for ulykke og tragedie, som du skriver, vil nok ikke forsvinne på grunn av ny rusreform, dette er imidlertid ikke hensikten med reformen heller slik jeg forstår forslaget. Intensjonen er heller å ikke forsterke tragedien mer enn nødvendig, og å lette en meningsløs byrde for mennesker som allerede er på bunnen av samfunnet og livet, og ikke minst forhindre at unge skal få en ekstra byrde i form f.eks bøter som går til innkreving i en sårbar fase hvor de leker med ting som kan være farlige, unge gjør jo det hele tiden, i både sunne former, og usunne former. En sårbar fase blir ikke blir lettere å håndtere ved straff og sanksjoner. Eneste rette reaksjonen er hjelp. Vi vet i dag at mye av rusmisbruket er et symptom på et underliggende problem, blant annet psykiske, sosiale, og helsemessige utfordringer. Reformen er ment å bøte på unødige byrder til syke, et allerede overbelastet rettssystem, helsevesen, og Politiet. Og nei Jensen, selv brukerdoser blir ikke lovlige, det vet du.

Å komme til et sted der det er null rusbruk i samfunnet er en utopi, en drømmetanke ingen land i verden har klart å oppnå, og sannsynligvis aldri vil oppnå i vår levetid, det er helt urealistisk. De mest vellykkede landene på dette området er de med politikk som er på linje med det man nå med denne nye rusreformen forsøker å tilnærme seg. Men både bekymringen og spørsmålet er legitime, akkurat som mine bekymringer da min sønn besøkte et offentlig toalett. Det burde jo være trygt, burde det ikke? Og skulle mitt barn en gang bli rusmisbruker vil jeg bruke tiden min på å yte hjelp på andre måter enn å sitte med krav, inkassoer, og papirarbeid.

Det er dette som er bekymringen for motstanderne av reformen, konsekvensene den kan få for unge mennesker og rekruttering til uønskede miljø.

Dette argumentet holder ikke. Det er såvidt meg bekjent ikke vitenskapelig belegg for å mene eller tro at en ny reform vil føre til økt rekruttering av unge mennesker til uønskede miljø. I så fall vil reformen aldri bli innført.

Jeg vil her bruke Nederland som eksempel fordi dette er et som har blitt omtalt som et land vi ikke vil sammenlikne oss med når det kommer til legalisering, men tallene og fakta er fortsatt relevant. Cannabisbruken blant Nederlendere er på 5.4% blant voksne, det europeiske gjennomsnittet er 6.8% i samme gruppe (Reuters). Ifølge SSB er tallene for Norge som har brukt cannabis i alderen 16-24 14% for, og 5% for aldersgruppen 25-44 år - det er i dag, og med dagens politikk.

Det er nok helt rett at man ikke løser problemet rundt rusbruk med denne reformen, det har de som man ser ikke klart i Nederland heller med en enda mer liberal ruspolitikk, men det er som synsing å regne når man i retorisk spørsmålsform antyder at det kommer til å bli noen store svingninger i bruken som følge av reformen. Det kan godt hende at motstanderne får rett til slutt, men det er fortsatt ikke grunnlag for å fastslå noe spesifikt rundt dette spørsmålet i dag, annet enn følelsesmessige vel å merke. Det vitenskapelige grunnlaget foreligger kun som statistikk og erfaringer fra andre europeiske land, og disse kan vi ikke nødvendigvis overføre til Norge på alle områder, men det er verdt å ta med seg kunnskapen, og å adoptere det man tror kan fungere for oss.

Helsepersonell og folk som jobber med barn og unge, en hær av ordførere landet rundt, nasjonale politikere og trolig også et stort flertall blant befolkningen er bekymret for dette: når det er lov å farte rundt med doser til eget bruk, vil det føre til økt rekruttering og enda mer misbruk blant de yngste, herunder også barn?

Det er lov til å være bekymret, men det betyr ikke dermed at bekymringen er velbegrunnet. Det hadde vært fint å fått en referanse til statistikken som viser til at brukere deler flere av sine egne doser ved at man avkriminaliserer narkotiske stoffer. Og at de som allerede misbruker stoffene vil skaffe mer av de, og dele det ut til andre gratis. Dette har jeg i likhet med Jensen ikke tall på dessverre. Tar personer betalt for stoff vil dette regnes som “langing”, og salg vil ikke komme til å bli avkriminalisert med denne reformen.

Reformen inneholder forbausende lite om forebygging av rusmisbruk blant unge. Hvordan forebygger man misbruk ved å gjøre såkalte brukerdoser av heroin, amfetamin, LSD, MDMA, kokain, marihuana og hasj, blant annet, tillatt?

Hvordan man forebygger rusmisbruk er noe som kompetente fagpersoner, og de som jobber med rusmisbrukere og ungdom kanskje vet svaret på. Reformen i seg selv har ikke som hensikt å forebygge rusbruk, eller misbruk blant unge. Reformen viderefører at unge som blir tatt med cannabis (som er det mest aktuelle stoffet å referere til i denne sammenhengen) får tilbud eller dom om behandling for bruken, dette skjer også i dag, og det er lite trolig at færre får tilbud om hjelp som følge av reformen. Spørsmålet er legitimt, men ikke spesielt relevant ifht. hva reformen skal ta for seg av problemstillinger i ruspolitikken.

Arbeiderpartiet er splittet om reformen, mange av partiets ordførere og lokalpolitikere som kjenner situasjonen på grasrota, sier klart nei. Dersom Ap går med på reformen slik den foreligger nå, kan partiet starte nedtellingen, minutt for minutt, av enda flere tapte velgere.

At Arbeiderpartiet er splittet i synet betyr absolutt noe for resultatet av reformen. Det er vel heller trolig at dette rundt valgtall vil vise seg med tiden; om reformen er vellykket eller mislykket. Hva noen ordførere, eller politikere måtte mene er helt egentlig ikke viktig, fagfolks erfaringer og forskning på feltet teller mer; utvalget som har utformet reformen er ment å skulle representere disse. Jeg tror at om man kan samarbeide på tvers av partier og etater om å lykkes med denne samfunnsoppgaven er det større sjans for at man faktisk gjør akkurat det, at man lykkes. At Arbeiderpartiet eventuelt mister stemmer er fullstendig irrelevant i spørsmålet om ruspolitikken er noe bra eller dårlig for innbyggerne. Hvis Jenssens synspunkter og retorikk speiler i Arbeiderpartiets standpunkt ville det vel kanskje være en fordel at Arbeiderpartiet får minst mulig stemmer fremover om reformen skal lykkes.