Årets fotball-VM i Qatar har et grotesk umenneskelig, og ekstremt ubehagelig bakteppe:

  • Landet ble i sin tid tildelt mesterskapet av FIFA, det internasjonale fotballforbundet, takket være en omfattende korrupsjons-strategi fra søkerlandets side.
  • Qatar er et brutalt diktatur, uten ytrings- og pressefrihet, uten likestilling for kvinner og et rettssystem bygget på frykt
  • De hundretusener av arbeidere, som har bygget stadionene, hotellene og all annen infrastruktur i forbindelse med mesterskapet, har gått på reine slavekontrakter, i tillegg til helt umenneskelige arbeidsforhold for øvrig.
  • Ca. 15000 arbeidere har på grunn av forannevnte forhold mistet livet under byggearbeidene, i tillegg til tusentalls på livstid skadde arbeidere.

Heldigvis har ulike menneskerettighets-organisasjoner, enkeltspillere på landslag, politikere og supporter-grupper rundt omkring i verden satt søkelyset på disse forferdelige samfunns, leve- og arbeidsforholdene, og blant annet tatt til orde for at mesterskapet må boikottes. De som imidlertid glimrer med sitt fravær på denne lista, er FIFA, samt de aller fleste lederne av de enkelte nasjonale fotball-forbundene.

Vel nok synes også mange av disse folkene at mye av det som har skjedd, og skjer i Qatar, er kritikk-verdig (tenk det Hedda), men noen boikott vil de (selvsagt) ikke høre snakk om. FIFA har nemlig i sin visdom funnet ut at dialog er svaret på problemene, og de har derfor de to siste årene valfartet til Qatar, for pent og pyntelig å be landets VM-ledelse om et to timers dialog-møte. På dagsorden: Arbeids -og menneskerettigheter. Dette er for øvrig de samme folkene som i årevis hardnakket har påstått at politikk og idrett ikke hører sammen. Her snakker vi ikke om å «møte seg selv i døra», men å få døra rett i fleisen. Men du verden, hva gjør man ikke, hva ofrer man ikke, for den «gode sak».

Jeg har (selvsagt) ingenting imot dialog, men FIFA`s dialog-strategi seiler i dette tilfellet under falskt flagg. «Alle vet» at i dagens fotball, som så i så mange andre idretter, så er det «pengene som snakker og bestemmer». Den eneste dialogen som fungerer i dette tilfellet er dialogen om penger, masse penger. Vanvittig mye penger.

I desember 2021 kom lederen av Norges Fotballforbund, Terje Svendsen, hjem igjen etter noen møter med Qatars fotball-ledelse og noen av arbeiderne. Han uttalte da til pressen at han var «bekymret over utviklingen». Bekymret? 15000 døde arbeidere, slaveri, et diktatorisk arrangørland og et korrupt FIFA får vår fotballpresident til å være bekymret. Så da lurer jeg på: Hva skal til av undertrykking, menneskerettighetsbrudd, forfølgelse og død før selv en fotball-leder finner ut at nok er nok? Hva om det dør 30 000 arbeidere, enn si 100 000, eller hva om myndighetene i Qatar finner ut at fotballmålene kan brukes til galger, der de kan henge opposisjonelle, ja, som rein pauseunderholdning under kampene?

Under krigen på Balkan ble ca. 10 000 menn drept bare i byen Srebrenica. Det ble sett på som folkemord, og de ansvarlige ble stilt for retten i folkedomstolen i Haag. At 15000 arbeidere dør på grunn av vanvittige arbeidsforhold, får FIFA til å be om dialog med de ansvarlige, og under VM sin åpningsseremoni skal Qatars fotball-ledelse og landets myndigheter hylles og takkes foran en hel verden.

Det nytter ikke at bare lille Norge boikotter VM, er et ofte brukt argument mot boikott. Nei vel, ja. Hva ville skje om vi lot en slik tenking få være gjeldende ? Jo for eksempel dette: Så lenge alle andre rundt oss oppfører seg bestialsk, uetisk og umoralsk, så må vi gjøre det samme, ene og alene fordi vi er så små. Å bruke et slikt argument er intet mindre enn en hån mot de arbeiderne som har ofra livet for at noen skal få se på et fotball-VM.

Her i vår lokale andedam er man for tida reint fotballmessig mest opptatt av at en spiller fra T.I.L har tatt overgang til Bodø-Glimt. Lokalt media skriver side opp og side ned om saka, leserspaltene er fulle av indignerte innlegg, og ord som sviker ufattelig og sjokk blir tatt i bruk. Vel, ikke akkurat tredje verdenskrig, men du verden hvor det ligner.

Her i landet har vi et uttrykk som heter «å gå over lik». I tilfellet fotball-VM i Qatar, så får dette uttrykket faktisk talt en helt bokstavelig betydning.

Derfor spør jeg spillerne som skal delta: Hvordan vil det bli å spille fotball på gravene til de døde arbeiderne? Helt greit, litt ekkelt eller helt forkastelig? Jeg håper dere vil svare det siste, og at dere vil aksjonere på følgende måte:

At samtlige spillere fra samtlige lag marsjerer inn på stadionen under åpningskampen, gjennomfører et minutts stillhet i respekt for de døde, før de i samla flokk forlater banen og reiser umiddelbart hjem, hver til sitt. Det er bare spillerne selv som til syvende og sist kan få satt en effektiv stopper for dette vanvittige arrangementet. Hva skulle evt. hindre dem?