Begrunnelsen fra Fjellheim var langvarig dårlig infrastruktursatsing i nord, trass i sterkt økende regional verdiskaping, særlig gjennom fiskeeksport som fraktes ut på stadig dårligere veier. Finland og Sverige får romslig EU-støtte til infrastruktur i nord; Nord-Norge ser ikke ut til å få jernbaneutbygging.

Fisk i spill

Det som imidlertid kan rettferdiggjøre Pollestads karakteristikk, er at Fjellheim ikke kopler fiskeripolitikk og EU. Tvert imot, uken før hadde redaktøren en panegyrisk hyllest til Nergård konsernets ervervelse av stortråleren «Breitind». Koplingen mellom norsk EU-medlemskap og kvotesamling gjennom satsing på gigantbåter og i rederier er følgende: Fiskekvoter for fangst i Nord-Norge stiger raskt i verdi i en globalisert og liberalisert verden som i dag grenseløst fisker ned havets ressurser.

Ved EU-medlemskap åpnes det opp for internasjonalt fritt kjøp og salg av rettighetene til fiskeressursene i det som i dag er kombinasjonen av verdens rikeste og lettest tilgjengelige fiskeriområde, dvs. Nord-Atlanteren og Barentshavet. Større europeiske matvarekjeder og andre kapitalsterke konsern vil være ute etter store kvoteansamlinger av den typen som de private fiskerikonsernene Nergård og Lerøy nå erverver seg som en del av den liberaliserte norske fiskeripolitikken. Det er dokumentert at islandske selskap – dels illegalt - forsøker og delvis har lyktes i å kjøpe seg inn i norsk fiske.

Lov og rett i fiske

Norsk fiskerilovgivning – Deltakerlov og Havressurslov – reserverer norske kvoter for aktive fiskere med norsk statsborgerskap. Dersom lovverket håndheves, kan det brukes til to gode formål: Nasjonal sjølråderett, og med det fortsatt fungerende norsk regulering av fiske i våre farvann. Det vil si: Vellykket og langsiktig bærekraftig bruk, som norske politikere ynder å framheve at vi har lyktes med på internasjonale konferanser, sist på FNs havkonferanse i Lisboa. Og lovverket kan brukes til fordeling av fisken blant aktive fiskere på en slik måte at mange langs heile kysten får delta og slik at fisken blir fordelt til det vi nå har av landanlegg og fiskerisamfunn.

Kjøp og salg av kvoter har, etter liberaliseringa fra 1990, som kjent ført til rask sentralisering av råderett over kvoterettigheter på kysten. Vi har overlatt en stor del av fellesressursen som tilhører det norske folk til kapitalkrefter av den typen som i dag kontrollerer Nergård og Lerøy. Riksrevisjonen fremmet i 2020 alvorlig kritikk av dette bruddet med norsk fiskerilovgivning og fiskeripolitikk .

Til fiskere og kystsamfunn

Det er bare å vente i spenning og håpe på at regjeringa vil følge opp det de har lovet i Hurdalserklæringa for å rette opp Solberg-regjeringas fiskeripolitikk. Kysten og Nord-Norge har fått støtte fra Riksrevisjonen for å få en forandring i denne politikken. Og vi må kunne vente at landsdelens og Ivan Kristoffersens avis fremdeles klarer å støtte kravet om at fisken skal deles blant aktive fiskere og fiskerisamfunn i Nord-Norge.

Dette er en del av resepten – eller en viktig barriere – mot at innenlandsk og utenlandsk storkapital får kontroll over de fiskeressursene som er det viktigste grunnlaget for bosetting i Nord-Norge. Fiskere og kystsamfunn må få dele bruksretten til fisken, og nordnorske politikere og Nordlys må aktivt bidra til at de beholder denne retten.