Det er to forhold som må påpekes, den militære begrunnelsen for brenningen av Finnmark og Olsens åpenbare manglende kunnskap om den vitenskapelige metoden Jonas Stein og hans medforfattere har benyttet.

Det er i første rekke den militære begrunnelsen som faller Olsen tungt for brystet. Noe som er lett å forstå, siden Olsen har skrevet en bok som forsøker å etablere brenningen som "den store krigsforbrytelsen ingen ble straffet for etter krigen". For å få dette til, må han fjerne den tyske militære okkupasjonsmakten fra beslutningsprosessen og flytte alt ansvar alene over på Terboven. Det gjøres ved å plukke ut noen få dokumenter, utpeke løgnere og sannhetsvitner fra intervjuer etter krigen og bruke dette til å underbygge og dokumentere "krigsforbrytelsen". Problemet til Olsen er at primærkildene forteller noe annet. Når utgangspunktet er som galest blir konklusjonen originalest.

Hvordan kan jeg si dette? Da boken til Olsen kom i 2019 ble det påpekt at det manglet svært mange sentrale primærkilder, og da særlig tyske dokumenter som belyser hvordan beslutningsprosessen faktisk foregikk. En skal drive ytterst hard seleksjon og se bort fra mange dokumenter om en skal komme til samme konklusjon som Olsen. Derfor har jeg tatt meg tiden til å sette sammen disse dokumentene i kronologisk rekkefølge og belyst prosessen slik den fremkommer i primærkildene. Hvorfor? Mangel på og tilstrekkelig utvalg av primærkilder er den vanligste årsaken til kognitive feilslutninger i historiske analyser. Den interesserte leser kan selv se alle dokumentene Olsen ser bort fra, og følge min analyse publisert her.

De tyske dokumentene viser med all tydelighet at den tyske hær i høyeste grad var involvert i beslutningen. Terboven spilte en viktig rolle, men uten støtte og bifall fra den tyske militære overkommandoen i Berlin, ville ikke brenningen og tvangsevakueringen blitt gjennomført. Det Olsen ikke har fått med seg, er at Terboven sitt forslag til bruk av tvang ble forelagt Alfred Jodl for militær vurdering. Jodel sin vurdering og konklusjon kan du selv se og lese i min analyse, og ikke overraskende er det de militære vurderingene som tillegges vekt. Det fremkommer også av flere andre dokumenter fra perioden da brenningen faktisk pågikk. Primærkildene tegner et detaljert bilde av prosessen, og viser også hvor farlig det er å plukke ett enkelt dokument ut av sammenhengen og bygge sin analyse og konklusjon rundt det.

I sin første kronikk går Olsen til angrep på forskningsmetoden til Stein (med flere) og stempler den som "havarert", først og fremst fordi forfatterne i innledningen beskriver brenningen som følge av en militær operasjon. Hvorfor metoden står for havari fremkommer ikke, kun at det blir et "ekko av den tyske propagandamyten". Nå handler strengt tatt ikke artikkelen om årsakene til brenningen, og Olsen reagerer på at hans versjon av årsaken (med god grunn) ikke fremkommer. Som akademiker vil jeg gi stor honnør til forskerne, som har løftet forskningsfronten ved anvendelse av ny metodikk. Funnene er interessante, og vi bør diskutere om det er andre forklaringer eller årsaker for de observasjone som gjøres. Er det andre samfunnsmessige eller historiske sammenhenger som kan forklare funnene? Konklusjonene maner til videre studier for å belyse ettervirkningene av brenningen og tvangsevakueringen i Finnmark og Nord-Troms.

Jeg har forståelse for at Olsen vil selge sin bok, men hans "historiske fakta" blir ikke mer sann om han roper høyere. Før Olsen går til frontalangrep på forskningsmiljøet ved UiT, bør han se seg selv i speilet. Hans egne analyser og metodiske tilnærming tåler ikke møte med primærkildene.

Er det noen som bidrar til spredning av myter om brenningen og tvangsevakueringen er det Olsen selv.