Gå til sidens hovedinnhold

Oljealderen er over

Uansett hvordan man stiller seg til FNs klimapanel, så er den harde realiteten at tiden for Norge som oljenasjon er i ferd med å renne ut. Det må all ansvarlig politikk forberede oss på.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

For kort tid siden hadde tittelen på denne kommentaren ført til hånlatter. I dag kan du høre høyt plasserte representanter for både Arbeiderpartiet og Høyre si at oljealderen nærmer seg sin ubønnhørlige slutt mye raskere enn noen kunne ha forutsett.

Klimapanelets siste rapport er et av mange forvarsler om det.

Jeg har fulgt med på klimapanelets store og små rapporter i snart 15 år. Rapportene har lenge vært alvorstunge. Denne sprenger skalaen.

FNs klimapanel gjør en formidabel jobb. De sysselsetter rundt 700 forskere, som går gjennom hundretusenvis av sider av publisert forskning. Deretter forfattes en relativt kort tilstandsrapport hvert sjette til sjuende år. Ja, 1300 sider er kort i denne sammenhengen. Rapporten gjøres på oppdrag fra 195 stater som er representert i panelet, og som slettes ikke har sammenfallende interesser.

Og likevel, for hver rapport blir faktaene tydeligere og språket klarere.

Jeg har aldri lest det så klart og tydelig som dette:

« I 2019 var CO2 konsentrasjonen i atmosfæren høyere enn på noe annet tidspunkt i løpet av de siste 2 millioner år. ( høy sikkerhet)»

«Endringer er irreversible i hundreårs til tusenårs tidsskala når det gjelder global havtemperatur (veldig høy sikkerhet), dyphavs forsuring (veldig høy sikkerhet) og deoksygenering (middels sikkerhet).»

Det sistnevnte betyr at oksygenet forsvinner fra havet. Det er ikke bra, om det skal være noe tvil.

Mange skeptikere påsto at rapportene til klimapanelet var frykthissende tidligere. Sammenlignet med denne rapporten så har faktisk klimapanelet tidligere uttalt seg ganske sobert og med mange forbehold om en rekke ting. Blant annet gjaldt dette koblingen mellom klimaendringer og ekstremvær.

Det er først nå, med nye forskningsmetoder, at man har klart å observere denne koblinga.Klimakrisa skjer altså nå. I juli kunne folk på Sørlandet se askeskyen fra den store Bootleg-brannen i Oregon, USA. Det tar 14 timer å fly fra Kristiansand til Portland i Oregon. Det er 7600 kilometer dit.

Vi er altså i en global floke der alt og alle er knyttet sammen. Floken kan kun kan løses ved at vi slutter å tilføre drivhusgasser til atmosfæren. Det innebærer at norsk olje ikke kan brenne i tre nye generasjoner. Det kan ikke noe annet olje, gass, eller kull for så vidt gjøre. Dagens forbruk vil medføre en temperaturøkning på over 4 grader.

Så hva kan vi da gjøre i et liberalt demokrati? Vi kan stemme og håpe på klok ledelse som kan forplikte seg til ambisiøse regionale tiltak og internasjonalt samarbeid. Klimasaken er en av de sakene som norske velgere er mest opptatt av. Særlig kan den komme til å føre til økt valgoppslutning blant et stort kull av førstegangsvelgere, som er godt informerte og engasjerte i klimaspørsmål.

Derfor må norske politikere snakke like klart og tydelig om sine planer knyttet til klima, som forskerne gjør om konsekvensene av klimaendringene.

Det er mange redde velgere der ute. Noen er redde for konsekvenser av klimaendringer. Andre er redde for at klimatiltakene vil gjøre livene deres vanskeligere.

Denne frykten var godt representert av både Lan Marie Berg og Ketil Solvik-Olsen i debatten om klimarapporten på Dagsnytt 18 på mandag. MDGeren var «livredd» og formante om stengte oljekraner i snarlig fremtid. FrPeren snakket om «is i magen» og fortsatt norsk oljeleting samtidig som han malte dystre bilder om samfunnskollaps i en Norge uten olje.

Begge formidlet angst og snakket til og for sin foretrukne velgermasse: Berg snakket til sine unge velgere som vil ha radikale endringer i går. Solvik-Olsen snakket til sin menighet av aldrende, konservative velgere som frykter endringer.

Den ansvarlige, vidsynte og visjonære politikken må bygges på noe mer enn frykt. I Norge betyr det at velgermassene ser helst til Arbeiderpartiet og Høyre. Og her er det vanskelig å skjelne store forskjeller i planlagte løsninger.

Det som egentlig var interessant i Dax18-debatten kom fra Arbeiderpartiets Espen Barth Eide. Barth Eide snakket, på lik linje med Høyre, om teknologisk utvikling. Han var også innom behovet for nye markeder, sirkulær og bærekraftig økonomi. Igjen, ikke ulikt Høyre. Men der Høyre snakker om virkemiddelapparat for gründere så snakket Eide om støtte fra storsamfunnet.

Og det kan høres likt ut. Men er ikke det. Det er et viktig ideologisk skille: Arbeiderpartiet går til valg på en mer aktiv stat. Men de kommuniserer det med innestemme.

Hva betyr en aktiv stat, helt konkret i klimasaken?

Man kan ikke utvikle seg ut av klimakrisen. Teknologiutvikling er ikke nok. Næringslivsutvikling er ikke nok. For det første må utslippene ned, heseblesende raskt og globalt. For det andre er klimakrisen også en sosial krise som utfordrer alt fra individuelle adferdsmønstre til velferdsstatens grenser. Det er noe som vil måtte reguleres ved lover, og innenfor rettsstatens rammer. Det vil også være en beredskapskrise. Ingen stater har robust beredskap på ekstremvær ved 1,5 graders temperaturøkning, men alle stater vil bære økonomisk ansvar.

Arbeiderpartiet må tørre å fortelle hva den aktive staten skal aktivt gjøre hvis de skal være et reelt klimavalg for særlig yngre velgere.

Til sist så vil globale bevegelser prege norsk politikk, norsk oljeindustri, og norske klimatiltak, i veldig stor grad. Dette er ikke noe vi kan isolere oss fra. Utslippene vil ikke gå ned i dette tiåret hvis ikke Kina, India, USA og EU kutter kraftig ned på sitt forbruk av fossil brensel. Kutter de, så er det kjørt for oljealderen. Kutter de ikke, så er det også kjørt for oljealderen. Og for mye annet.

Kommentarer til denne saken