Gå til sidens hovedinnhold

Olavsvern er en skygge Forsvaret ikke kommer ut av

Forsvarets ledelse bør svelge stoltheten og ta Olavsvern tilbake. Det sikrer at ubåter igjen kan anløpe en militær havn i det arktiske Norge. Og det vil dempe konfliktene med sivilbefolkningen.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

For første gang møtte forsvarsminister Frank Bakke Jensen Tromsøs befolkning i øyehøyde for å snakke om atomubåtene som er underveis til en sivil havn i byen. Det var på tide. Bakke-Jensen har fremstått som i overkant arrogant. Han kunne tjent på å ta inn over seg folks uro tidligere.

Hensikten med det digitale folkemøtet mandag kveld var at det skulle dempe motsetninger og ha en beroligende virkning.

Protestene fra Tromsø de siste måneden har hatt en viktig effekt, det har ført til et skarpt og nødvendig fokus på sikkerhet og trygghet for sivilbefolkningen. Her har de kritiske stemmene i byen gjort en god jobb.

Men vi har samtidig blitt vitne til en opphetet og politisert debatt som har skapt en del frykt. Derfor var det viktig at de ulike faglige beredskapsetatene nå bidro med en troverdig og faktabasert gjennomgang.

Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet fortalte for eksempel at det er gjort grundige beregninger ved en ulykke, eller en eventuell nedsmelting av en reaktor. Mandag kveld kunne de opplyse at det uansett ikke vil være behov for evakuering av hele Tromsøs befolkning og at heller ikke drikkevannskildene vil bli skadet.

Samtidig har støyen rundt anløpene på Grøtsund noen spor som tydelig leder et tiår tilbake i tid. Det hele er en konsekvens av en av de svakest begrunnede beslutningene i norsk forsvarspolitikk i moderne tid; at ubåtbasen Olavsvern ble lagt og ned og solgt.

Noe av uroen i Tromsø skyldes jo nettopp at de store ubåtene skal anløpe en sivil havn og blir synlige med det blotte øye fra de nordlige delene av byens sentrum.

Det er fascinerende at studentene ved det «røde universitetet» i Tromsø om kort tid kan sitte på lesesalene og se ned på enorme atomubåter noen få kilometer unna.

Forsvaret gjør det ikke lett for seg selv. Det vil forsterke koblingen til den store debatten om Norge er for tett knyttet til amerikanske stormaktsinteresser.

Lite tyder nemlig på at nordområdene blir et lavspenningsområde de neste årene. USA og forsvarsalliansen NATO har behov for en ubåtbase i det arktiske Norge.

Og siden Norge er medlem i NATO, er det ikke et alternativ å jage sine nærmeste allierte ut i åpen sjø. Det er en kompleks sak som trolig bare kan løses på to måter: Alternativ 1 må være at Forsvaret kjøper Grøtsund til militær bruk. Området har vært kystfort en gang i tiden. Men forsvarsminister Frank Bakke Jensen sier at det ikke er aktuelt med et kjøp. Og dypest sett er det en lettelse for mange. Tromsø Havn har investert tungt i det som er ment å være en industrihavn, det er en målsetting som står seg godt i takt med de nye mulighetene om åpner seg med en nordlig sjørute til Asia.

Alternativt 2 er at Forsvaret kjøper tilbake Olavsvern. Det vil gi en enorm profitt for dagens eiere som kjøpte anlegget på billigsalg, deriblant Tromsøs ordfører, men det er likevel det mest hensiktsmessige å gjøre. Anleggene er intakte og klare til bruk for amerikanerne, på samme måte som gjennom hele 1990 og 2000-tallet.

Den eneste måten på skape ro på er at Forsvaret bruker en militær havn til å ta imot ubåtene, og alt legger til rette for at det igjen kan skje i Tromsø.

Samtidig er det jo skapt tvil om Tromsø ønsker å være en forsvarsby, til tross for lange tradisjoner som nettopp det.

For i kommunepolitikken har den gamle alliansen mellom Høyre og Arbeiderpartiet slått sprekker. Ap ser ut til å være radikalisert og har slått seg sammen med Rødt og SV i en kampanje mot ubåtanløpene.

Det er ikke sikkert Forsvaret vil trenge seg på i Tromsø når behovet for en permanent base for operasjonsområdene i Barentshavet igjen har meldt seg med full styrke. Det er nok av andre steder i Nord-Norge de vil bli ønsket velkommen med åpne armer, ikke minst på grunn av det store potensialet for samhandling med lokalt næringsliv.


Kommentarer til denne saken