Gå til sidens hovedinnhold

Ola Borten Moe og klima, historien om da Senterpartiet sporet av

Ola Borten Moes dommedagsprofetier om konsekvensene av en fremtidsrettet klimapolitikk, er i beste fall kunnskapsløs og i verste fall populistisk. Hans forsøk på å så tvil om Parisavtalens mål og innhold er en avsporing fra både ansvaret og mulighetene som ligger i Norges møte med klima- og naturkrisen. Det er en farlig kurs å sette.

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Ola Borten Moe har en skremmende stor jobb å gjøre med å oppdatere sin fagkunnskap på global klimapolitikk og Parisavtalen. Det er imidlertid enda mer skremmende hvis hans utsagn om at Parisavtalen ikke handler om kutt, ikke er et resultat av kunnskapsmangel, men av selektiv historiefortelling.

For la oss bare legge den ballen død med en eneste gang: Parisavtalen handler om kutt.

Som en del av avtalen skal alle land melde inn sine stadig mer ambisiøse mål. Man trenger ikke være rakettforsker for å forstå at det faktisk er summen av alle lands utslipp som utgjør de globale utslippene - og at vi alle har et ansvar for å kutte dem. En annen del av Parisavtalen omfatter også at landene skal nå toppen av sine klimagassutslipp så fort som mulig. Med andre ord; Kinas beskjed om at deres utslippstopp kommer innen 2030 er helt i tråd med Parisavtalen. Landet har også meldt om ambisiøse mål om karbonnøytralitet innen 2060, noe Ola Borten Moe enten glatt hopper over eller ikke har fått med seg der han marineres i sine egne fossile vrangforestillinger.

At Kina som nasjon har store utslipp er det ingen tvil om. Men deres økte utslipp er unektelig knyttet til våre - og andre rike lands - økende forbruk. Det er de territorielle utspillene som føres i klimaregnskapet - altså utslipp som skjer innenfor et lands grenser, mens alle utslipp knyttet til varer og tjenester vi eksporterer eller importerer skjules. Mens Ola Borten Moe kommer med utspill om at Norge og Kinas klimafotavtrykk er omtrent det samme, tar han dermed ikke i betraktning vårt eksporterte og skjulte klimafotavtrykk gjennom eksport og forbruk. En fersk rapport fra Asplan Viak, gjort på vegne av Framtiden i våre hender, viser at Norges samlede klimafotavtrykk for 2017 er beregnet til totalt 58,2 millioner tonn CO2-ekvivalenter (MtCO2e), som tilsvarer 11,1 tCO2e per person. 42 % av dette fotavtrykket bestod av utslipp utenlands, som oppstod i produksjonskjedene til varer som til slutt ble forbruk i Norge.

I sin navlebeskuende raptus, hevder Ola Borten Moe at en elektrifisering av Norge vil føre til en så hard konkurranse om strømmen at kraftkrevende industri vil flytte ut. Det er riktig at økt etterspørsel vil kunne gi oss høyere priser, men er svaret å fortsette med fossil energi som vi vet vil koste samfunnet vårt enda mer? Strømkablene til kontinentet som Senterpartiet er imot, kan bidra til lavere strømpriser i de kaldeste månedene. NVE har gjort beregninger som viser at el-regningen hadde blitt 2-3 ganger høyere uten kablene vi i dag har. I dag har regionen vår et kraftoverskudd, men når vi elektrifiserer fylkene vil det også kunne bli behov for mer kraft her nordpå. Da trenger vi energiløsninger som løser klimakrisa uten å forverre naturkrisa.

Senterpartiets nestleder etterspør hvilken energi som skal erstatte den fossile. Svaret mitt er at den mest miljøvennlige energien er den vi ikke sløser med. Vi kan ikke teppelegge fjell og vidder med vindkraftindustri og vi kan ikke ødelegge flere elver med å legge dem i rør. Når behovet for kraft øker, må vi heller se på mulighetene som ligger i energieffektivisering, modernisering av eksisterende vannkraftverk og et krafttak innenfor solenergi. Og uansett hvilke type kraftutbygging vi ser nærmere på, må det alltid hensynet til naturverdier, friluftsliv og urfolksinteresser veie tungt.

Ola Borten Moe konstruerer sin egen pessimistiske historie. Han mener klimapolitikken sporer Norge av og etterlater distriktene som ødemarker uten arbeidsplasser. Slik jeg ser det, står Nord-Norge og verden midt i en livsfarlig klima- og naturkrise, der konsekvensene av globale klimaendringer vil treffe først og hardest her i nord. Derfor bør svaret vårt være å ta en større rolle i klimadugnaden - og være en pådriver for løsninger som bygger arbeidsplasser og verdier som står seg i den grønne framtiden, heller enn å kaste inn håndkleet før vi har prøvd.

Skal vi klare det, må vi snu ryggen til olje og gass og skape arbeidsplasser som varer og som spiller på lag med naturen. Vi må bygge videre på de stolte kysttradisjonene våre som forvandler fornybare naturressurser til gode lokalsamfunn og nasjonale verdier. Vi må tørre å tenke nytt og stort, med nordvendte næringsaktører som Mo industripark, Finnfjord AS og Grovfjord mekaniske verksted som forbilder. Det er klart at Nord-Norge kan skape nye muligheter lokalt og regionalt gjennom å skape løsninger for verden. Det kan vi blant annet få til gjennom å ta vår plass i utviklingen av grønne, elektriske verdikjeder istedenfor å la oss lure av Borten Moes dommedagsprofetier.

Mens Ola Borten Moe sitter med nesa nedi papirene og leter etter “konsekvenser” i klimameldingen, er jeg mer bekymret for konsekvensene uten en fremtidsrettet klimapolitikk. For hva vil konsekvensene være ved å ikke innføre en sterk klimapolitikk?

Det vil være en verden der klimaendringene øker, der land blir ubeboelige, der mennesker vil tvinges på flukt, der geopolitiske maktbalanse forskyves, der en rekke næringer vil forvitre - og der barna våre må ta regningen. Å sette seg på bakbeina når regjeringens klimaplan skal realiseres, er derfor en fallitterklæring overfor fremtiden - også den i distriktene.

Jeg vil presentere grønnere og mer optimistisk historie enn Borten Moe:

Oljerikdommen har gitt de fleste av oss muligheten til å leve gode liv. Skal vi opprettholde gode liv, både for oss, framtidige generasjoner og mennesker i resten av verden, må vi ta ansvar for våre utslipp - hver for oss, og sammen. Det blir et annerledes samfunn, der vi tar landet vårt aktivt i bruk på en bærekraftig måte - og der vi benytter oss av våre kunnskapsrike hoder for å gjøre det som er ansvarlig av oss samtidig som vi skaper nye muligheter for industri og verdiskaping.

I en tid der vi står midt oppe i en global klima- og naturkrise, er reduserte utslipp det eneste reelle alternativet for både verden og oss i distriktene.

Jeg sliter med å se at noe annet er rasjonelt.

Kommentarer til denne saken