Gå til sidens hovedinnhold

Ola Borten Moe kan gjøre norsk akademia bedre

Norsk akademia må ikke bli en satellitt som svever i sin egen bane, uten evne til politisk tilpasning.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

De høyere lærestedene vil neste år motta 41,5 milliarder kroner fra det norske felleskapet. Stadig mer tyder på at man i sektoren selv mener dette bør komme som en årlig sjekk, en fast utbetaling til den store akademiske friheten, uten noen form for diskusjon om retningen på virksomheten.

Flere interessante saker viser den rådende tilstanden i norsk akademia. Det er klare tendenser til innkapsling, med økende avstand til sine omgivelser.

Legg merke til stormen mot Cecilie Hellestveit etter at hun nylig påpekte det helt opplagte. Hun har blitt skjelt ut som «nasjonalist» etter å ha påpekt at universitetene fylles i opp av utenlandske forskere som sjelden bidrar i den norske samfunnsdebatten. Det verken utvider eller styrker den norske offentligheten.

Mens de norske forskerne som deltar og ønsker å formidle, risikerer å bli uglesett. Ressursene går til å fylle på publiserings- og utdanningspoeng som brukes som grunnlag for bevilgninger.

Selvfølgelig er det viktig at akademia har åpne sluser til verden utenfor Norge. De ansatte ved universitetene må ha kontakt med forskere fra andre land. Det er heller ikke noe galt i å publisere i utenlandske publikasjoner, og måle seg mot de beste. Diskusjonen handler om vektingen og balansen. Og hva du belønnes for.

At landet har fått en forskningsminister fra Senterpartiet har skapt dårlig stemning. Mange har tatt i mot Ola Borten Moe med mistenksomhet, ja endog direkte fiendtlighet. At han er senterpartist ser ut til å falle dårlig i smak ved de høyere lærestedene.

En førsteamanuensis i Trondheim klager over at Senterpartiet tidligere ikke har vist interesse for forskning og høyere utdanning. Han må være dårlig orientert. Var det ikke Borten Moes bestefar som opprettet et fjerde norsk breddeuniversitet i Tromsø i 1968?

Nedsnakkingen av Borten Moe synliggjør et snobberi. Det samme kan sies om reaksjonene på å gjenopprette høgskolen på Nesna. Det møtes med vantro, som om sektoren vil ha seg frabedt enhver form for politisk kontroll. Autonomi er et viktig prinsipp, men den kan også bli parodisk.

Selvfølgelig må det være politiske beslutninger som skal ligge til grunn for hvordan høyere utdanning organiseres.

Angsten for at det tilfaller et titalls studieplasser til Nesna virker ganske overdrevet. Man kan i stedet spørre hvorfor det er så stor enighet og konformitet i fordømmelsen av Støre-regjeringens ønske om å desentralisere tilbud.

For Universitetet i Tromsø virker det ikke særlig rasjonelt. UiT er på grunn av sin geografiske beliggenhet bedre rustet til å implementere politiske idealer om desentralisering, enn noe annet universitet i landet. De har en åpenbar konkurransefordel og bør kanskje se etter muligheter, heller enn å se etter problemer.

Det meste peker i retning av at norsk akademia trenger mer styring for å endre noen grelle utviklingstrekk. For eksempel produseres det nå doktorgrader i en nærmest industriell skala i Norge. Doktorgraden har mistet sitt eksklusive preg og blitt det nye hovedfaget. Realiteten er at mange aldri blir forskere, men går ut i samfunnet som overkvalifisert arbeidskraft.

Samtidig har de gamle norske høgskolene som leverte jordnær kunnskap blitt ødelagte, de er transformert til mini-universiteter som kjemper en evig kamp mot stadig nye produksjonskriterier, internasjonal publisering og tellekanter.

Norsk akademia er ikke akkurat preget av romslighet. En ting er utfordringene knyttet til ytringskultur, takhøyde og åpen meningsbryting.

Det kanskje aller viktigste er det påtrengende behovet for en bred samfunnsdebatt om behovet for kursendring. Noen trenger å bli hjulpet ned fra elfenbenstårnene for å bygge flere solide, trauste og praktiske utdanninger, tilpasset unge mennesker som vil raskt ut i jobb i næringsliv og privat sektor.

Det er det som er det reelle behovet. Hvis norsk akademia stritter imot og ber om å få være i fred, understreker det nettopp hvorfor det trengs mer og sterkere politisk styring i sektoren, og ikke mindre.

Ola Borten Moe er en sterk og handlekraftig politiker som virker godt rustet til å gi akademia motstanden de trenger for å bli bedre. Ingen har godt av å bli snakket for lenge etter munnen, uansett hvor mange vekttall man har i sekken.

Kommentarer til denne saken