Globaliseringen fremstår i dag såpass utilstrekkelig som handelspolitisk ideal at nasjonal selvforsyning atter må anerkjennes politisk.

Jeg ser med økende skepsis på den markedsdikterte importavhengigheten norsk matproduksjon befinner seg i. Etter mitt skjønn vil all import av mat og fôrråvarer vi selv kan produsere forringe nasjonal beredskap. At regjeringen tillater økt import av meieriprodukter, kjøtt, poteter og grønnsaker, fortrenger norske produsenter, og svekker dermed selvforsyningsgraden.

Økt kraftforimport har resultert i at gamle engarealer på tusenvis av nedlagte bruk blir liggende ubrukt - til gjengroing. Norsk husdyrhold importerer kraftfôrråvarer fra 1 million dekar bare i Brasil, mens enorme beitearealer i utmarka vår ligger ubrukt. Dette er slett ressursøkonomi, egentlig unødig og uetisk matsvinn, i en verden der sulten nå brer seg raskt.

(Også norske lakseoppdrettere vet at soya og raps er fullverdig menneskemat, mens de importerer fra 2 millioner dekar i Brasil).

Utviklingen forsterker seg jo lenger nord vi kommer. I Nordland ligger jordbruksareal som idag er ute av drift på rundt 23 %, mens det her i Troms og Finnmark er hele 38% av dyrkamarka som ikke lenger driftes.

Dette vitner om en elendig ressursforvaltning i en kritisk tid, og det er vanskelig å tro at et frafall av 2 gardsbruk daglig ikke forringer matberedskapen.

Godt under 2 % av befolkningen er idag sysselsatt innen landbruket, i en økende befolkning av konsumenter - mens gjennomsnittsalderen til bonden stiger urovekkende. Det er ikke attraktivt nok å rekrutteres inn i landets viktigste yrke, noe styresmaktene i verdens mest velstående land kan korrigere, om her finnes en politisk innsikt, ambisjon og gjennomføringskraft.

Norge trenger åpenbart en ny jordbruksreform, der en motivert og idealistisk generasjon matprodusenter fortjener en generøs støtte til nyetableringer. Støtten bør økes proporsjonalt med graden av økologisering og god ressursforvaltning; import av innsatsfaktorer må begrenses til et absolutt minimum.