Det er i disse dager ett år siden den amerikanske kongressbygningen ble inntatt av pøbel. Mobben trodde på myten om at Donald Trump var blitt kastet som president i USA etter storstilt valgfusk. 73% av det republikanske partiets velgere mener fortsatt at Joe Biden jukset seg til presidentembetet. Dette til tross for at domstoler, riksadvokaten og komiteene som godkjenner valg er krystallklare på at det ikke ble jukset, slik Klassekampen skrev tirsdag. I en meningsmåling publisert av avisa Washington Post sier hver tredje amerikanske velger ifølge samme kilde at vold mot regjeringen noen ganger er berettiget.

Hvordan står det til med tilliten til systemet her hos oss? Hva kan erfaringene etter snart to år med pandemi si oss når vi nå kanskje begynner å se slutten på den verste krisen Norge har stått i siden andre verdenskrig?

Stadig unnlater 300 000 nordmenn, hvorav 5017 tromsøværinger (Nordlys mandag), å følge oppfordringen om å la seg vaksinere. Dette til tross for gjentatte og innstendige oppfordringer fra myndighetene og et presset helsevesen.

Vi har gjennom pandemien sett noen av samfunnets støtter undergrave myndighetenes anstrengelser for å bringe oss stående gjennom pandemien ved å hevde prinsipielle motforestillinger eller ved å be for sin syke mor. Det siste ikke minst fra representanter for direktørkorpset i NHO.

I disse dager deltar Tromsøs Gunnar Wilhelmsen i en ordførergruppe som utfordrer de avgjørelsene som er tatt av regjeringen etter anbefalinger fra helsefaglige myndigheter rundt alkoholservering. Deler av opposisjonen på Stortinget ønsker å trosse regjeringen ved å lette på restriksjonene i skolen.

Hva sier alt dette oss om styrken i samfunnsveven? Er vi like sammensveiset som det våre forfedre var i krigsårene?

H.M. Kong Harald stilte i sin nyttårstale spørsmålet om hva som skal til for at vi mennesker skal kunne leve godt sammen. Han sa at han tror ett svar er viktigere enn uendelig mange andre, nemlig det å ha evne til innlevelse i andre menneskers liv. «Lar vi oss berøre, påvirker det måten vi tenker og handler på, både i våre nære forhold og i det store fellesskap», uttalte kongen.

Er vi som lever i Norge i dag i besittelse av mindre av den innsikten som kongen mener er avgjørende for at vi skal kunne leve godt sammen «i det store fellesskap», enn det tidligere generasjoner var? Har de siste tiårenes nokså ensidige fokus på enkeltindividet i nær sagt enhver sammenheng gått på bekostning av vår kollektive «forsvarsevne»?

Arbeiderpartiet fikk ved de seks stortingsvalgene fra 1949 til 1969 i gjennomsnitt 46,2% oppslutning. Det sier en del om hvor mange som følte at de var «i samme båt» på den tiden. Ved valget i fjor høst måtte det til sammenligning tre partier til (Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV) for å nå opp på samme nivå (47,4%). En annen institusjon som nærmest er eliminert som samlende kraft er Kirken og vi ser at mange foreldre ikke lenger ser verdien i fellesskolen.

Aftenposten omtalte mandag før jul forsvarssjefens iver etter å kvitte seg med alt fra en rekke generaler og brigaderer til regnskapsførere. Poenget er å spare penger, sa Eirik Kristoffersen.

Fra før er offiserskorpset sterkt redusert og antallet vernepliktige som kalles inn til førstegangstjeneste er gått ned fra 25000 i 1993 (P. S. Trøytes masteroppgave ved FHS fra 2018) til rundt 7500 i dag (Folk og Forsvar).

Når den allmenne verneplikten i Norge langt på vei i praksis er avviklet og blitt et møtested bare for de mest motiverte er samtidig en arena der ungdom kunne møtes til uerstattelig voksenopplæring blitt borte. Hvordan skal vi kunne oppfylle kongens ønske om «å la oss berøre» når vi ikke lenger møtes og blir kjent med hverandre på tvers av alle samfunnslag?

Jeg mener at man i Norge bør slutte med å overse betydningen av at flest mulig avtjener verneplikten, den stabiliserende kraften i å ha et betydelig offiserskorps og at oppgaver som utføres av sivilt ansatte ikke bør settes bort til private bedrifter på anbud. Det at et betydelig antall av oss har en form for tilknytning til Forsvaret virker samlende på nasjonen. Slik fellesskolen gjør det og slik lik rett på tjenester fra et offentlig helsevesen gjør det.

Når mye av det som har virket samlende på oss nordmenn avvikles uten at det blir erstattet med noe annet, svekker det over tid tilliten oss imellom. Dermed uthules også det kongen omtaler som vår evne til innlevelse i andre menneskers liv. Og da forvitrer også vår robusthet som samfunn.