“En forvirret mann!” var det noen som sa etter at Siri Lill Mannes var ferdig med sin samtale med Russlands ambassadør til Norge, Teimuraz Otarovich Ramishvili, under Kirkeneskonferansen.

Det er én av flere kommentarer jeg hørte, som forsterker mitt inntrykk av at man i Norge egentlig ikke hører etter hva russerne sier når de snakker.

Ramishvili var tilstede for å levere en tale skrevet av Russlands utenriksminister Sergej Lavrov, som selv var forhindret fra å delta på Kirkeneskonferansen. Av åpenbare årsaker.

Dette var det første diplomatiske møtet mellom Norge og Russland etter Vladimir Putins dypt urovekkende tale på mandag.

Talen til Lavrov var nesten som en enkel statusoppdatering på Facebook. Den var knapt anstrengende for hans rådgivere å skrive.

Men samtalen mellom Mannes og ambassadør Ramishvili viste oss en nabo som oppriktig tror på sitt overtak. Det er ingenting å le av.

Men salen lo. For Ramishvili var på sedvanlig russisk diplomatisk vis humoristisk, sjarmerende og tidvis avvæpnende. Og tydelig på hva han snakket om og hvem han henvendte seg til.

Ambassadøren kom med stadige stikk om konfliktlinjene mellom nord og sør i Norge, og minnet oss på at det er langt fra Oslo til Kirkenes. Han kom med stadige stikk om nedbygging av forsvaret i nord, og spurte muntert sin vert om hvor mange soldater Norge egentlig hadde.

Ramishvili hentet frem tall på hvor mange milliarder Norge har tapt i potensiell eksport til Russland med forrige runde med sanksjoner.

– Kanskje er dette ikke så farlig for den rike norske staten?, sa han muntert og slo ut med armene. Kanskje vi skal spørre folk i nord om hvem som taper på disse sanksjonene?

Konstant terpet han på nord-sør skismaet. Og det gjorde han selvsagt ikke uten grunn. Han minnet utenriksministeren på at Russland er godt informert om nabolandene sine, og utfordringene de møter.

Kulturelt, historisk, demografisk og økonomisk.

Det var tydelig for meg, som bor i nord, at underteksten til Ramishvili var at også Norge er mulig å destabilisere. Men ikke for en annen tilhører som jeg kom i prat med etter seansen. Vedkommende mente at den der nord-sør praten var morsom, men det er jo ikke en virkelig konflikt i Norge. Eller er den det?

Hen var fra Oslo.

Heldigvis forstår vår utenriksminister Anniken Huitfeldt Russlands diplomatiske språk. For Ramishvilis muntre, men også lettere irriterte utspill, var svaret på en ekstremt klar tale fra Norges utenriksminister.

Huitfeldt åpnet nemlig konferansen med en lett og ledig tone, innledningsvis. Jeg forventet at den skulle utarte i mer uforpliktende pjatt om folk til folk samarbeid.

Men utenriksministeren leverte en kraftsalve. Anniken Huitfeldt gikk raskt rett til kjernen av fortellinga si: For at forholdet mellom Norge og Russland skal fungere, er man avhengig av avskrekking og beroligelse.

Norge står ved at internasjonalt anerkjente grenser ikke respekteres av Russland i Ukraina. Norge forhandler ikke om folkeretten og Norge støtter Ukrainas suverenitet.

Huitfeldt minnet stadig på at hele Norge skal engasjeres i nordområdepolitikken.

Hun lukket ikke øynene for at Russland driver på med storstilt militær opprustning i nord. Samt haren negativ menneskeretts utvikling, med en ikke-eksisterende pressefrihet.

Hun nevnte til og med at hun gledet seg til at Barents Pride skulle gå av stabelen senere i høst - en tydelig beskjed til den homofobe russiske regjeringa som har gjort livet stadig vanskeligere for skeive i eget land.

Vi skal alltid oppsøke dialog med Russland, sa Huitfeldt. Folk til folk samarbeid er vår styrke og vår sikkerhetspolitikk - førstelinje for et sterkt og robust Norge.

Men dette er våre nordområder, var underteksten.

Klingene er krysset. Det som utspilte seg på Kirkeneskonferansen var riktignok ikke en konfliktsøkende ordduell. Men det var sannelig ikke et teselskap heller.

På Kirkeneskonferansen var mange opptatt av å åpne opp grensene mot Russland. Folk uttrykte rett og slett et savn. Åpne grenser savnet min taxisjåfør også. Han gledet seg til å fylle billig drivstoff i Nikel, når grensen ble mulig å passere igjen.

– Tror du den blir åpnet med tanke på det som skjer nå, spurte jeg.

– Ja, ja! De har nesten ikke smitte igjen der borte, sa han.

Ukrainakrisa virker langt borte. Men den er midt i leia for Norge i nord. Det gjør vi lurt i å huske.