Gå til sidens hovedinnhold

Også Nord-Norge skal til netto nullutslipp

I likhet med alle andre regioner i hele verden skal Nord-Norge omstilles til et samfunn der klimagassutslippene går i netto null.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I løpet av noen få tiår må de globale klimagassutslippene gå i netto null – slik at oppvarmingen stopper opp. Dette avgjørende og grunnleggende premisset for klimapolitikken er oversett i Nordlys’ leder «Sjokkterapi for Nord-Norge» som angriper regjeringens klimaplan.

Det viktigste elementet i regjeringens klimaplan er at prisen for å slippe ut CO2 skal økes til 2000 kroner i 2030. CO2-prising, tvers gjennom økonomien, er et kraftfullt styringssignal. Det virker, fordi det fremmer løsninger som ikke innebærer CO2-utslipp. Det fremmer beslutninger og gir muligheter. Uten mål om netto null, ingen batterifabrikk i Mo i Rana eller grønn ammoniakkproduksjon i Berlevåg. Det er omstillingen av økonomien i grønn retning – mot nullutslipp – som skaper disse mulighetene til ny verdiskaping, basert på regionens ressurser og kompetanse.

Innen transportsektoren betyr en høy og stigende CO2-pris at utslippsintensiv virksomhet straffes, mens utslippsfrie alternativer fremmes. CO2-prising er ikke oppfunnet for å plage folk, men for å gi langsiktige og tydelige signaler om hvor retningen går. For den nordnorske eksportindustrien vil det etter hvert bli en stor fordel – kanskje et krav – at transporten skjer uten utslipp. Det er en sterk trend i retning av at utslippene gjennom hele verdikjeden adresseres når et produkt vurderes.

En laksefilét som er produsert i et anlegg uten utslipp, og fraktet CO2-fritt, vil ha fortrinn i kresne europeiske markeder som stiller strenge klimakrav. Den samme logikken gjør at batterifabrikken i Mo i Rana – fordi den bruker fornybar energi – vil ha fortrinn overfor konkurrenter som bruker kullkraft. «Utenpå» vil batteriene være like. Det er produksjonsmåten som utgjør det nordnorske fortrinnet.

Denne logikken representerer et sterkt driv for å utvikle alternative transportløsninger som gjør at både lastebiler og skip kan gå på noe annet enn fossil diesel. I skipsfarten handler det om hydrogen og ammoniakk. I landtransporten kan også biogass være et alternativ. Kanskje kan lastebiler gå på lokalt produsert biogass hele veien sørover. Dette vil ganske sikkert være dyrere enn fossil diesel, men vissheten om at det gradvis blir dyrere å slippe ut CO2 vil fremme alternativene. Samtidig kan staten støtte oppunder teknologiutvikling og innovasjon som fremmer de utslippsfrie alternativene.

Så vil det være områder der høye CO2-avgifter på bensin og diesel kan skape praktiske utfordringer og fordelingsproblemer i en overgangsperiode. Det kan bli dyrt for folk som er avhengig av diesel- eller bensinbil om prisene går kraftig opp. Her har partiet Rødt akkurat lansert et forslag som gjør folk med lave inntekter og som er bosatt i distriktene til vinnere i et system med såkalt karbonavgift til fordeling. Dette er et konstruktivt forslag, som gjør at vi både kan sikre rask overgang mot nullutslipp og god fordeling. Initiativ for utrulling av ladeinfrastruktur for elbiler, også utenfor storbyer og hovedfartsårer, er i samme kategori.

Målet om netto nullutslipp betyr at klimapolitikk ikke er noe som kan overlates til noen andre, et annet sted, til en annen tid. Det betyr at utslippene må tas tak i nå – og at fremsynte politikere og næringslivsledere legger til grunn at netto nullutslipp er normen de må strekke seg etter – selv om det er krevende. Spørsmålet vi må stille er hvordan vi som samfunn skal nå dette målet, ikke om vi skal gjøre det.

Kommentarer til denne saken