Denne modellen har vært en ubetinget suksess, og er noe de fleste andre land misunner oss. Den har gitt oss et land preget av et lavt konfliktnivå, økende velstand, små forskjeller og en god balanse mellom frihet og fellesskap.

Modellen er bygget opp over lang tid, og i bunnen ligger en svært høy grad av tillit. Både mellom ulike folkegrupper, og mellom styrte og styrende.

Denne veven av tillit er nå i ferd med å bli nokså frynset. Siste tråden trekkes ut av selveste stortingspresidenten, nummer to i rang etter Kongen ifølge Grunnloven.

Eva Kristin Hansen (Ap) har urettmessig fått pendlerfradrag selv om hun eide en bolig for nær Oslo til at hun hadde rett til det.

Og hun er ikke alene; Hansen er den siste i en lang rekk av stortingspolitikere - fra ulike partier - som hevder å ha misforstått reglementet og derved fått urettmessige ytelser.

Det som kan synes litt merkelig er at samtlige synes å ha misforstått reglene til egen fordel. Jeg har i hvert fall ikke registrert noen som har tapt penger på sin "misforståelse".

Det kan også her bemerkes at da Rødt for to år siden foreslo at pendlerreglene burde presiseres, sa stortingsflertallet (minus Rødt, SV og MDG) nei fordi reglene allerede var klare og ikke til å misforstå.

Nå er det mye ved det offentliges regler og forordninger som kan være lett å misforstå. Det er mange dokumenter å fylle ut, og kompliserte sammenhenger å sette seg inn i.

Det har ikke minst mange Nav-klienter fått erfare. Konsekvensen for mange av dem har vært brutal. Noen er blitt gjeldsslaver på grunn av tunge straffegebyrer, andre har havnet i fengsel.

Ja, selv de som egentlig ikke hadde gjort noe galt har havnet bak lås og slå.

Samfunnet sliter ennå med å rydde opp etter den såkalte Nav-skandalen, og det virker ikke som om myndighetene har det travelt akkurat her.

Nå er det antakelig mulig å ikke vite at ens primærbolig ligger nærmere Stortinget enn 40 kilometer (kravet for å få pendlerfradrag), men da bør det være relevant å spørre om man da har noe i en lovgivende forsamling å gjøre?

Eller fortsatt bør få være landets høyest rangerte etter Kongen? MDGs Rasmus Hansson har allerede krevd at Hansen trekker seg som stortingspresident.

Det vil antakelig være det mest fornuftige, ikke minst ettersom Hansen som stortingspresident vil få hovedansvaret for å rydde opp i de «misforståelser» hun selv har dratt nytte av.

Det kan fort bli vanskelig å skape tillit i befolkningen til at en slik opprydding blir reell, om Hansen skal lede arbeidet.

Ikke minst siden Stortingets presidentskap fra før av sliter med troverdigheten på dette området. Derfra har man nemlig mer bidratt til å tilsløre «misforståelsene» enn å oppklare dem.

Riksrevisjonen er til vanlig organet som kan gå inn og sjekke hvorvidt statens organer følger lover og regler eller ikke. For fire år siden gikk Stortingets presidentskap til det oppsiktsvekkende skritt å nekte Riksrevisjonen å granske Stortingets administrasjon.

Den samme administrasjon som har godkjentstemplet de mange «misforståelsene» av pendlerreglementet.

«Land vi ikke liker å sammenligne oss med» er et yndet begrep når vi nordmenn skal skryte av oss selv.

La oss si at vi hadde lest om lignende tilstander i et av disse landene; fattigfolk settes i fengsel for å ha brutt et regelverk, mens de mektige får enda mer framskutte posisjoner etter å ha gjort akkurat det samme. Ville vi tenkt; her må det være en misforståelse ute og går?

Eller ville vi tenkt; gjennområttent og korrupt?

Vi er langt fra der ennå. Norge er fremdeles et land de fleste andre ville elsket å kunne sammenligne seg med.

Men for hver tråd som dras ut av tillitsveven, kommer vi et skritt nærmere å havne der. Og de siste årene har stadig flere tråder røket.

Det øker politikerforakten, det senker tillitsnivået, det reduserer den felles samfunnslojaliteten.

Derfor må også de mektiges regelbrudd få konsekvenser, ikke bare de avmektiges. At det kan komme til å koste noen rollen som stortingspresident får så være.

Alternativt kan det komme til å koste oss det kanskje aller viktigste elementet i vårt felles, gode samfunn. Tillit.