Første mars 1994 lå jeg i lavvo i skogen mellom konkurranseløypene i Lillehammer-OL. Norwegian Adventure Club hadde slått seg ned mellom trærne med 8-10 lavvoer, et oppvarmet kjempetelt med storskjerm, kjøkken og cash-bar.

Vi led ingen nød til tross for 25 kalde grader og lavvoer med vedfyrt ovn som skapte 30 varmegrader da vi la oss og null når vi stod opp. Men der skulle jeg ikke vært. Det var på grunn av velvillig fleksibilitet fra min nye arbeidsgiver Avdeling for Barne- og Ungdomspsykiatri (ABUP) som snart skulle bli en del av Universitetet i Tromsøs Helsevitenskapelige fakultet at jeg kunne nyte OL i Lillehammer og med velsignelse komme en uke for sent til jobbstart.

Velvillig fleksibilitet kan gjerne stå som overskrift på UiT's holdning slik jeg har opplevd den i 28 år. Ikke så å forstå at det ikke har vært kontroverser og konflikter underveis, bevares. Nei, velvillig fleksibilitet gjorde det mulig å få lov til å prøve ut faglige ideer, sette i gang prosjekter, planlegge og gjennomføre ambisiøse forskningsprosjekter uten ødeleggende og rigide faglige og administrative hindringer. Jeg kom fra et universitet med fagtradisjoner som satt invalidiserende fast i veggene og kom til et ganske nytt universitet, som ikke bare tillot, men som stimulerte til nye tanker og nye løsninger.

Jeg hadde en uvanlig bakgrunn som akademiker. Femten år som kliniker, sjefpsykolog og fagsjef i Oslo kommune og Akershus Fylkeskommune. Jeg tok doktorgrad før jeg ble psykologspesialist og bar på en dramatisk historie med Gro-sak, rettsforhandlinger og frifinnelse. Og rykte om historien skapte avstand til noen og interesse hos andre. Således var utdanningene i lærer, sosial -og helsefagene skeptiske, noe de fremdeles stort sett er, mens de kliniske miljøene i psykisk helsevern for barn og unge, BUP som det het, var nysgjerrige. Bortsett fra i et par poliklinikker hadde jeg veiledningsoppgaver i hele Nord-Norge i løpet av de første 8-10 årene. Det ble en bratt læringskurve.

Den velvillige fleksibiliteten tillot å utvikle store ambisiøse prosjekter som ville vært vanskelig ved de andre breddeuniversitetene. UiT var for ungt til å ha dinosaurer som måtte forsvare sine revir. Universitetet var under oppbygging, ikke under vedlikehold. At ABUP, senere RBUP og nå RKBU- Nord var finansiert av Helsedirektoratet beskyttet oss mot krav om ekstern finansiering i mange år. Vi fikk penger til det vi søkte om hvis temaet var innenfor oppdragsbrevets rammer.

Jeg innser at det er slutt på den tiden nå. Men muligheten til å kunne argumentere for prosjekter direkte med finansieringskilden og få tilslag, forenklet livene våre og resulterte i f.eks. De utrolige årene, programmet for forebygging og behandling av atferdsproblemer i BUP’er og kommuner med følgeforskning som ga oss plass i de mest habile internasjonale forskningsmiljøene. Og Ungsinn.no, databasen over eksisterende tiltak og metoder innen barn og unges psykisk helse i Norge og deres forskningsgrunnlag. Begge prosjektene lever i kommuner og spesialisttjenester i hele landet i dag og finansieres fremdeles av Helsedirektoratet.

Mulighetsrommet vi fikk ved UiT tillot oss å gå ut over tradisjonell forskning på menneskelig atferd. I et fagfelt der kvalitativ forskning med spørreskjema og intervjuer som tappet folks meninger og synspunkter om dette og hint, valgte vi eksperimentet og langsiktig oppfølging for å teste om en ny metode innen fagfeltet var mer effektiv en gamle metoder. Da trår man inn i et vepsebord. Teori og ideologidrevet praksis ble utfordret av evidensbasert viten.

Her i Tromsø foregikk krigen på 1990 og 2000-tallet mellom de som omfavnet postmodernismens tese om at virkeligheten konstrueres gjennom språket og oss som ville studere den virkeligheten vi kunne observere med våre sanser. De praktiske konsekvensene i klinikken var store. Hos postmodernistene ble årsakene til pasientenes plager utviklet gjennom det reflekterende team av fagfolk mens vi ville utrede årsakene til pasientens atferd gjennom standardiserte tester og veldokumenterte utredningsredskaper. Det var tider.

Men striden har roe seg. Mer kunnskap hos alle har lært oss at det er noe fornuft hos de fleste. Og utviklingen har gått i retning av mer evidens og mindre ideologi. I skrivende stund rykket Helseministeren ut og slo et slag for «kunnskapsbasert» praksis i psykiske helsevern. Jeg tror hun mente evidensbasert. Hun mente at pasienter med psykiske lidelser har like stor rett til behandling som har dokumentert effekt som pasienter med somatiske lidelser. Tenk det.

Og nå, etter 28 år i Tromsø, vender jeg tilbake, ikke til lavvo i Lillehammer men til leilighet i Fredrikstad, min kones fødeby. Det er ikke været som jager oss, slettes ikke. Det er familie og barnebarn. Tiden i Tromsø har vært en flott faglig og sosial reise.