I mars 2020, da jeg var yngre, begynte den sosiale distanseringen. Da det nærmet seg april ble vi ensomme og irritable, og vi begynte å gråte. Vi skulte stygt på hverandre da vi var i butikken og kjeftet høylytt på de som sto for nært. Jeg ropte: «Jeg trenger toalettpapir!», og en sint dame brølte tilbake: «Det er kun EN pakke til hver!» Da vi nærmet oss kassen, så vi tårene renne ned kinnene til studenten med grønn Kiwi-skjorte, og alle gråt.

Mennesker gråt også på gamlehjem og på sykehus. Ingen ville komme for nært, og mange døde alene. Eldre dør fortsatt alene. De har kanskje ikke barn, jeg vet ikke. Kanskje det ikke var nok sykepleiere på jobb – kanskje barna aldri fikk beskjeden – kanskje de ikke hadde tid til å ringe dem?

I september 2013 fikk jeg brystkreft med spredning. Jeg ble opprørt, så jeg gråt, men kun en gang. I dag gråter jeg ofte, gjerne etter jeg har vært hos pappa (90) - fordi han vil ikke at jeg skal dra - men jeg må hjem til sønnen min.

Pappa ønsker ikke å bli gammel, og han vil ikke ha hjelp fra andre enn meg. Han vil heller ikke være på sykehuset eller ligge på aldershjem. Da han skrev seg selv ut fra slagavdelingen på UNN, for ett og et halvt år siden, tok jeg på meg det fulle ansvaret for min far. Det nytter ikke å protestere. Jeg er hans datter, så jeg vet. To år tidligere, da han falt etter å ha gjort knebøy, og så knakk ryggen, ble han sendt hjem fra legevakten med to Paracet. De var kanskje for travle til å bestille et røntgenbilde? Dagen etter gråt han og ble hentet i ambulanse. Deretter skrev han seg selv ut også fra Helsehuset.

Når man skriver seg selv ut fra sykehuset, mot legenes anbefaling, mister man også retten til trygg transport hjem, og ingen hjelpemidler eller hjemmehjelp er klare. Man må avtale møter og søke på hjelpemidler. Det er en tungvint og forvirrende prosess som tar tid. Legen fortalte meg at det var staheten til pappa som holdt han i live. Jeg vet ikke, men en gåstol hadde hjulpet på fallene som fulgte, hvis han bare hadde fått den i tide. Etter hjemmetjenesten kom på plass så har jeg møtt utallige, flotte hjemme-sykepleiere. Den ene gangen i døgnet de kommer, har de dessverre ikke tid til å prate med pappa. Det er synd. Han har mange gode historier å fortelle.

Jeg er enig i legens vurdering av min far – hans stahet og livsgnist har uten tvil gjort at han har oppnådd den gylne alder av 90 år; selv etter utallige år til sjøs, i gruvene på Svalbard, og i Tysklandsbrigaden. Det er dog et tankekors at jeg frykter at min far har skjønt noe jeg enda ikke har gjort - at han ikke vil på sykehus eller aldershjem fordi han frykter å dø før tiden, og kanskje alene? Når det kommer til meg selv, så er jeg ikke så sikker på min egen framtid. Jeg tviler på at jeg vil oppnå min fars høye alder. Jeg er litt sliten etter kreftbehandlingen, og jeg innser nå at jeg burde nok ha planlagt helsen min bedre?

Etter å ha driftet restauranter et helt liv, kunne jeg etter min kreftdiagnose ikke stå side ved side med mine ansatte, så jeg valgte derfor å ta en videre utdannelse. Jeg er en servitør av hjerte og en akademiker av nødvendighet. Denne erfaringen som mangeårig leder gjør også at jeg vet å sette pris på menneskene på «gulvet.» I dagens helsevesen er dette ikke tilfellet. Det blir en stadig større og topp-tung ledelse, med latterlig høye lønninger, og stadig færre sykepleiere. Jeg kjenner dessverre igjen denne problematikken fra mitt tidligere arbeidsliv, som en yngre ansatt. Når ting begynte å skorte på, når vi var underbemannet og moralen sank, ja, da tok man inn nye og «bedre» ledere. De satt ofte på kontoret og bestilte fancy menyer. Vi så dem sjeldent i restauranten, og vi var fortsatt underbemannet. Jeg vet ikke om de gråt, men jeg håper det.

Det jeg derimot vet er at pyramiden for enhver vellykket bedrift burde ha sine ansatte på toppen, og du skal helst stå der sammen med dem. Du burde, som leder, vite av hver krink og krok av din egen bedrift. Du skal kunne steppe inn der det er behov – være seg om det er å stå i garderoben, i oppvasken, eller å stake ut et tett urinal. Du må også ta de tøffeste takene: håndtere de som er for fulle eller voldelige, og hjelpe de som skader seg - gjesten som setter biffen i halsen, og kokken som kuttet av seg fingertuppen.

Det er, etter min mening, en fallitterklæring å iverksette kostnadskutt og nedbemanninger i helsevesenet, uten at man selv står på «gulvet» og tar imot skitten som følger i farvannet: fortvilte pårørende, ensomme eldre, og syke mennesker som ikke får hjelpen de lovfestet skal ha. Ja, det er nesten til å gråte av. Samtlige direktører på UNN, og helseansvarlige i kommunen burde, etter at de har flyttet sakspapirene til utboksen, stilt seg opp ved hovedinngangen på UNN, og samtlige pleie og omsorgsinstitusjoner, og ønsket pasientene velkommen. Som en god hovmester burde de forklare, ansikt til ansikt, hvorfor det er forsinkelser, hvorfor de må ligge på gangen, og hvorfor de ikke vil få den oppfølgingen de lovfestet skal ha. Dette vil avhjelpe stresset og den dårlige samvittigheten de ansatte kjenner på daglig.

Jeg sto selv skallet og på cellegift i hovmesterpulten - fordi vi var ikke nok servitører på jobb. Vaktlisten og problemene med underbemanning ble ordnet utenom arbeidstiden, akkurat som ledelsen ved UNN, og politiske instanser for det nasjonale helsevesenet burde gjøre. Jeg fikk ikke betalt ekstra for dette – fordi det var min plikt som leder og innbakt i min lønn. Min største prioritet var uansett restauranten: de ansatte, og gjestene selvsagt – de som faktisk betalte lønnen til oss alle. Det samme har de eldre og syke gjort over skatteseddelen.

Det burde være en automatikk i at ledere som bikker 800k i årslønn må jobbe ekstra der det skorter mest – slik det er, og alltid har vært, i det private næringslivet. Jeg jobbet ofte 250 timer i måneden for 460k, så da burde de farsken meg klare det samme for 800k, eller den gylne millionen, som nok er mer vanlig. Det er også deres forbannede plikt som ledere. Hvis det ikke er nok penger til å ansette den hjelpen bedriften trenger, ja, da må faktisk ledelsen ned på «gulvet» og bidra der det trengs mest. De burde umiddelbart se på egne lønninger og regulere dem etter bedriftens og kommunens økonomiske evne. De burde også se på sin egen funksjon – er de en uerstattelig ressurs, eller er de kanskje en ekstra økonomisk byrde?

Når det gjelder utfordringene som helsepersonell opplever daglig, så er det en kjensgjerning at langdryge politiske utredninger er nytteløse for de menneskelige utfordringene som skjer i nuet. Man må håndtere problemene her og nå, ikke vente å «se an» saken. Det er mennesket som står foran deg det handler om – ikke budsjettet for neste år. Selv om den høyt betalte ledelsen ikke vil klare å dekke over mangelen på arbeidskraft og kompetanse, så vil tilstedeværelsen vise at de i hvert fall står sammen med sine ansatte i skitten, noe de ikke gjør per dags dato. I tillegg må selvsagt «vaktlisten» fikses, og rekrutteringen til helsefaget og vilkårene for helsepersonell må forbedres. De burde ihverfall ikke brukes til å tømme søppel og servere mat, men ta vare på pasientene - som er deres kompetanse. Ledelsen kan tømme søpla før de forlater jobben, noe jeg selv alltid gjorde. Dette vil avlaste sykepleierne.

Gjennom mitt eget sykdomsforløp har jeg møtt utallige engler i hvitt i helsevesenet. De hadde det nesten bestandig for travelt, og jeg syntes ofte synd på dem. Jeg kan ikke huske at de gråt på jobben, men øynene var ofte blanke av tårer. Noen ganger kunne man høre munter prating og samtaler som brøt ut i latter. De gråt kanskje ikke den dagen, jeg vet ikke. Jeg møtte derimot aldri ledelsen. De kunne kommet og tatt en kopp kaffe og en prat med de ansatte og pasientene før de dro hjem. De kunne jo hørt hvordan det gikk, og om det var noe de kunne bidra med? Vi kunne grått sammen, noe som faktisk er befriende og godt for moralen.

Når det gjelder min far, så er han min fulltidsjobb, ved siden av mine studier. Jeg gjør det også med glede. Å være pårørende er en jobb som ofte tilfaller kvinner, og jeg er intet unntak. Han er heldig som har en datter. Hva eldre uten barn gjør, det vet jeg ikke, men jeg tror de ofte er ensomme. Jeg håper de slipper å dø alene. For min egen del så fortsetter jeg med det jeg alltid har gjort – passer på at min far får en verdig alderdom, og ikke minst selskap. Ingen liker å gråte alene. Jeg skal også se fram mot min egen alderdom, så jeg må åpenbart forberede meg bedre?

Jeg vet at Ingvild Kjerkol synes det er dumt med for følelsesladete utspill om eldre og syke i dagens Norge. Hun har kanskje rett – å gråte kan være utmattende. Nå er det januar 2023, og jeg er eldre. Jeg vet ikke om servitører og sykepleiere gråter siden jeg ikke er sammen med dem. Jeg kan kun forestille meg det. Jeg gråter sjeldent nå, kun ved kjøkkenbordet hvis kveldsmaten er kjedelig eller det nærmer seg leggetid - fordi jeg vil ikke stå opp neste dag og forberede meg. Men kanskje alle gråter hjemme, alle kvelder, i tide og utide?

Tolket fritt etter «Everybody Cried», av Lydia Davis, The New Yorker, 2019.