En av de første «profesjonelle» fortellere vi hører om her i byen, var læreren Ole E. Aas. Fra begynnelsen på 1900-tallet ble han flittig benyttet som oppleser og muntrasjonsråd, både ved private som offentlige tilstelninger. Sener på 1900-tallet fostret byen kjente og folkekjære fortellere som Peter W. Zapffe (1899-1990), Asbjørn Dybwad (1924-1973), Henry Rudi (1889-1970) og Kjell Robertsen (1941-2012).

Av nålevende fortellere og humorister, kommer vi selvsagt ikke utenom storheter som Kristian Figenschou og Finn Arve Sørbøe. La meg også i denne forbindelse fremheve vår eminente tegner Odd Klaudiussen. Alle nevnt, ingen glemt!

På spinnesiden har vi dessverre ikke så mange navn å vise til, men heldigvis har vi Ingrid Evertsen, som en av byens ypperste på sitt område.

Jeg tråkker vel ingen på tærne om jeg påstår at størst, og viktigst av dem alle, er Arthur Arntzen. Jeg vet at det finnes stemmer der ute som mener at det nå er på høy tid å ta den nordnorske humoren «et steg videre». Et steg videre fra den flåkjæfta, bannende bygdeoriginalen, til en ny type humor, som gjenspeiler det moderne, innovative og moderne Nord-Norge.

Selvsagt skal fortellerkunsten og humoren endre seg, slik alle andre samfunnsområder endrer seg. Et godt eksempel på at dette også skjer, er jo humoristen Trine Lise Olsen fra Indre Billefjord, samt standup-gjengen fra Lunheim og skuespillerne i Tromsø Byteater.

Personlig er jeg opptatt av at vi aldri må glemme vår historie, uansett tema eller område. Oden tell Oluf og Arthur er derfor å anse som en takk og en hyllest til alle de flotte fortellerne og humoristene vi både har hatt, og har.

Oden tell han oluf og han Arthur

En bauta, en konge i humorens rike,
en enar i faget, du finn`kje hans like.
Alltid med skinnhua passe på snei,
glæmte æ tøflan, ka trur du, å nei.
Æ snakke om Oluf, legenden, idolet,
kjent og beundra, fra slottet tell polet.
Oluf, gud veit du har satt dine spor,
du som ga trygda et ansikt her nord.
Dær oppe i lia, kor raillkatten bor,
dær finn du han Oluf, og Emma så stor.
Dær driv de et småbruk, med katt og med ku.
dær ingen sku tru, at nån kunne bu.
Emma e navnet på Oluf sin frue,
sjæfen i huset, og litt a et skue.
«Emma», sa Oluf, «du veit ka vi skapte,
Lars blei hans navn, ja, den evig fortapte».
I Tromsdalens storstue, kalt Bellevue,
ja, der fikk han Oluf sin scenedebut.
Og folket de jubla, forlangte reprise,
ei helg uten Oluf, da snakka vi krise.
Flåkjæften Oluf va kjapp i replikken,
allti ei meining om riskpolitikken.
Allti velkommen va lensmann og præst,
endte som oftest hos Oluf på fæst
Det hendtre at Oluf blei ille skamfèrt,
tænk dæ en gang blei han næsten kastrert.
Den gangen det skjedde, da flirte di, kaillan,
da katta, han Røder, beit Oluf i baillan.
Han Jændor va nabo, og god kamerat,
han forska på brennvin og heimbrentsapparat.
I kveld skal han bort i et hæmmelig møte,
og dær skal han smake på Oluf sin fløte.
Kua, ho Rødsi, hallo ka du trur,
melka ho melka va klompat og sur.
Sur e nok ordet som passe som bæst,
på sokkan tell Oluf, en plage og pæst.
Tænk for en hærli, vanvittig sukse,
han Karlsen, han Skoglund fikk teng tell å skje.
Og lattteren ronga, den sto som en sprut,
vi flirte og skreik så vi pessa oss ut.
En bauta, en konge i humorens rike,
en enar i faget, du finn`kje hans like.
Ha takk kjære Arthur for alt som du ga,
bejubla og ælska, for alt det du va.