En døsig Helgemorgen med nettopp det programmet på radio, fikk meg plutselig til å bråvåkne: Enn du sjøl, Arnt!

Temaet var årvåkenhet om spionasje rundt samfunnskritiske forhold og infrastruktur. Det traff meg øvst i brasken og hele min 20-årige nærings-geskjeft som sommerskipper med sjøfiske for allverdens turister og andre tilreisende. Med min mer enn 100-årige sjøsamiske fiskeskøyte fra Kaldfjord, «Signe 1».

For lå vi kanskje ikke nær Tønsnes-løkta og fiska med «Signe» i før-dronisk tidsregning, da telefonen min ringte og var fra Tønsnes militære forlegning. Om ka vi lå der for, bare fiska eller hadde vi motorproblemer? Jeg svarte som sant var og kommenterte til medfiskere som overhørte den: – Bare de mørkeredde der inne – og så, på høylys dag!

Det neste som traff meg i senga nå, var min egen indre stemme – Ja, og så Olavsvern, Arnt! Hvor ofte var du ikke innforbi Ramfjordnes, og fiska utfor ubåtbasen Olavsvern! Godt i ly for nordavinden. Og minst én gang husker jeg en tur med 5 russere nettopp dit, med god fangst og godt humør, og etter endt tur ble muntert avtakka på dekk med en fuktig gave og en utbrakt skål for turen – «on behalf of the Russian Confederation!».

Noen år senere, med en annen båt ved navn «Inna», ankom et turfølge som viste seg å være russere og med en dame som begeistra fortalte at også hun het Inna.

Og i flere år rundt 2010-tallet hadde jeg en årviss fisketur i regi av tidligere Moskva-korrespondent, Elnar Seljevold, og hans medbrakte studenter, i beste pomor-tradisjon. Da gjen-erfarte jeg hva en livets første fisketur kan gi av ekstase. En ung kvinne fra Sibir, som nettopp hadde fått sin første fisk sprellende på dekk, begynte straks å hyle av begeistring og hoppa opp og ned i vill lykkerus. Det var også hennes første møte med havet. Også fiskeveteranen meg syntes det var rørig å se på.

Det hendte jeg tenkte at det føltes langt friere å fiske på andre felter og grunner enn disse, som jeg også vanligvis gjorde. Men den telefonen fra Tønsnes var igrunnen befriende, – så visste vi, hver for oss, hva og hvem vi hadde med å gøre. Og på stangfiske med dyphavssnøre fra stilleliggende båt, var brådype Ramfjordkjeften velegna, i ly og le og lystig fiskerik, tilmed på auar. Og fotoapparat for turista var heller ikke den gang forbudt å bruke.

Min første tanke nå som dette brånye aktsomhets-scenario har inntruffet østfra, var å kanskje oppsøke nåværende fisketur-aktører i Tromsø, om å vâre seg litt i den anspenthet som har hjemsøkt vårt fedreland. Ikke minst her i landsdelens største by, med tilliggende milithærligheter – og alt mulig.

Så dette er min påminnelse – til enhver det måtte angå. Å være aktsom og hinte om at hvis politiet skulle møte opp på kaia for en «rutinekontroll» av fotografiapparater med innhold, så …

Og til PST vil jeg bare hilse og si at – Dokker kunne no ha tipsa mæ den gang. Men så va vel dokker òg adskillig meir naiv enn no. Og ikkje som no dokker e.