Aage G. Sivertsen:
Rinnanbanden
Infiltrasjonen. Torturen. Oppgjøret
Kagge Forlag 2022
377 sider


Angiveren Henry Rinnan og historien om hans beryktede samarbeid med Gestapo i Trondheim under andre verdenskrig tør være kjent for mange historieinteresserte fra før. Denne boken er likevel verd å få med seg ettersom den har med stoff som tidligere ikke har vært offentlig kjent.

Et av hovedspørsmålene forfatteren ønsker å besvare er hvorfor helt vanlige mennesker ble med i det som i ettertid kalles Rinnanbanden, eller Sonderabteilung Lola, som var den tyske betegnelsen på banden. Den bestod av om lag 70 angivere for det tyske sikkerhetspolitiet med base i Trondheim og ble ledet av den karismatiske Henry Oliver Rinnan fra Levanger. Etter krigen ble 10 av dem henrettet, og de fleste fikk lange fengselsstraffer eller livstidsdommer.

Rinnans arbeidsmetoder lå i hans evne til å framstå som troverdig motstandsmann, men som i virkeligheten skaffet seg informasjon om den illegale aktiviteten i Midt-Norge og ga den videre til okkupanten. Etter hvert fikk han så stor tillit hos tyskerne at han kunne opptre på egenhånd og organisere virksomheten sin for eget forgodtbefinnende. Han bygde opp et nettverk av såkalte «negative agenter», som trodde de jobbet for den norske motstandsbevegelsen, men som forsynte Rinnan med det han trengte for å rulle opp og utlevere de involverte til tyskerne. Han opererte også helt selvstendig som torturist og drapsmann under avhør i det såkalte «Bandeklosteret» han disponerte i Trondheim.

De som kan kalles «positive agenter» og som åpenbart jobbet for Rinnan og var klar over det, mottok fast månedslønn og dagpenger når de var ute på reiseoppdrag. Det var i starten lettjente penger for enkle oppdrag, men etter hvert ble det vanskelig, for ikke å si umulig, å komme seg ut av virksomheten hvis man ikke ville mer. De «negative agentene» fikk også godtgjørelser.

I rekrutteringen av intetanende motstandsfolk opererte Rinnan med en rekke dekknavn, men han ble aldri avslørt takket være hans utrolige hukommelse. Fascinerende er historien om hvordan Rinnan infiltrerte kommunistene i Trondheim og skaffet dem en trykkpresse slik at de kunne trykke illegale nyheter. Samtidig fikk han liste over kontaktpersoner som skulle ha aviser og flygeblad. Hans oppdragsgiver i Trondheim, Gestaposjef Gerhard Flesch, ble svært fornøyd og forsto at han hadde plukket ut rett mann. Rinnan fikk opplæring i tyske forhørsteknikker og etter hvert utnevnt til SS-Untersturmführer. Hans opprulling av Englandstrafikken over Ålesund, der en rekke nordmenn i lang tid hadde flyktet over havet i fiskefartøyer, ga ham full frihet og frie økonomiske tøyler til å drive sin virksomhet på egen hånd.

Høsten 1943 flyttet Lola sin virksomhet til Jonsvannsveien 46, og der ble kjellerlokalene brukt som avhørssenter med brutale torturmetoder. Dette ble det såkalte «Bandeklosteret» der fanger ble utsatt for tortur av verste sort. Kapitlet inneholder også en rystende beretning om Rinnans brutale framferd for å avdekke illegale skytevåpen i Vikna. Siden våpnene ikke ble funnet, ble to av de sivile gislene henrettet av Rinnans folk og dumpet i sjøen.

En annen historie verd å nevne er planene om å kidnappe Rinnan. Det var senere statsminister John Lyng (H) som sto for planene, men det hele mislyktes av flere årsaker. Lyng ble senere aktor i saken mot Rinnan etter krigen. Forfatteren stiller ellers spørsmål ved det faktum at ikke eksilregjeringen i London forsto hvor farlig Rinnan var og beordret likvidasjon. Det skjedde ikke, og i stedet ble det altså planlagt å kidnappe ham eller lure ham over til Sverige. Ingen av delene ble det noe av. Som hevn for aksjonen mot Rinnan ble det første og eneste kjente tilfelle av tortur av en kvinne foretatt i Bandeklosteret. Rinnan sto selv for torturen. Åtte kommunister fikk sin dødsdom.

Høsten og vinteren 1944-1945 ble det mer og mer klart at krigen nærmet seg slutten. Likevel fortsatte Rinnanbandens aktiviteter, og tortur av fanger ble dagligdags. Flere bandemedlemmer begynte å reagere, men å hoppe av ble ensbetydende med selvmord. Brutaliteten bare fortsatte og i ett tilfelle ble tre fanger skutt og etterlatt på kjellergolvet, mens Rinnan og en av hans betrodde gikk opp og la seg til å sove for kvelden. Dagen etter måtte likene parteres for å få plass i kistene som viste seg å være for korte.

Ved krigens slutt besluttet Rinnan å stikke av til Sverige via Verdalsfjellene. Over 30 bandemedlemmer var med i fire biler. Etter ei uke i fjellene, mandag 14.mai, 15 km fra grensen, ble Rinnan og fem andre oppdaget og arrestert. Rinnan hadde overbevist sin elskerinne om at en ny krig ville bryte ut mellom vesten og Sovjet, og at han selv ville få jobb hos de allierte som etterretningsekspert.

I bokas del 3, «Oppgjøret», får vi først ta del i Rinnans fluktforsøk fra sin celle på Misjonshotellet i Trondheim, deretter en redegjørelse for landssvikoppgjøret og gjeninnføringen av dødsstraff i den norske straffeloven. Det endte som kjent med at 45 personer ble dødsdømt, 37 av dem ble henrettet, hvorav 25 nordmenn. Henry Oliver Rinnan var en av dem.

Selve rettssaken mot Rinnanbanden foregikk i Trondheim i lokalene til Frostatings lagmannsrett. 30 bandemedlemmer ble behandlet under ett. De så bemerkelsesverdig uberørte ut, og de velfriserte kvinnelige bandemedlemmene med Kitty Grande i spissen, lot til å nyte pressens oppmerksomhet. Rinnan selv satt stort sett med et smil om munnen når han ikke holdt sine innlegg eller svarte på spørsmål. Vi får en grundig gjennomgang av de enkelte tiltaltes forklaringer og direkte sitater fra forhandlingene inntil dommene forkynnes en etter en. Den første av de 17 påstandene lød som ventet: Henry Rinnan-dømmes til døden.

Da hans forsvarere skulle nedlegge påstand, overlot de det til Rinnan selv: «Jeg er anklaget for landsforræderi, jeg nedlegger påstanden blank frifinnelse». Vi vet hvordan det gikk. Kl.05.10 om morgenen 1.februar 1947 ble han skutt på Kristiansten festning.

Bokas siste del, «Skjebner» handler om hvordan det gikk med enkelte av de som ikke ble skutt og som fikk sitt liv preget av det de hadde vært involvert i. Uansett var de nok ikke klar over hva som ventet dem den dagen de skulle tilbake til hverdagen igjen. En av dem kalte det for «å tulle seg bort under krigen».

Med sine 398 sluttnoter, en omfattende kildeoversikt og et eget kapittel om kildegrunnlaget for de fire hoveddelene gir forfatteren oss innblikk i det omfattende arbeidet som ligger bak boka. Etter at landssvikarkivet ble åpnet i 2015 har forfatteren tatt fatt på et enormt kildemateriale og har vært nødt til å begrense framstillingen av et utvalg saker som Rinnan og hans kumpaner var involvert i.

Boka er godt skrevet, men antall navn på personer er såpass omfattende at det kan være krevende å holde oversikten underveis. Noen ganger kommer personene altfor overraskende på leseren og kan virke forstyrrende. Det er likevel en så rystende og total mangel på menneskelighet som leseren innvies i at man har vanskeligheter med å legge boka fra seg. Rinnans kynisme mot folk han møter og kvinner han forfører har nesten ingen grenser. Det går som en rød tråd gjennom hele beretningen. Spørsmålet om hvorfor folk ble med i dette angiveriet mot egne landsmenn er likevel ikke helt lett å få øye på.