Gå til sidens hovedinnhold

Nytt, betydelig verk om tvangsevakueringen

Artikkelen er over 1 år gammel

Et nytt betydelig verk er kommet fra krigens historie i nord, Tvangsevakueringa – Finnmark og Nord-Troms 1944 – bakgrunn, gjennomføring og overleving. Forfatteren er professor emerita Ingunn Elstad, med faglig bakgrunn fra filosofi og helsevitenskap. Verket er på 500 sider og en betydelig del er viet spørsmålet om hvordan noe så tragisk og brutalt kunne skje at mere enn 70 000 mennesker på kort varsel med våpenmakt ble drevet fra sine hjem og alt de eide av den tyske okkupasjonsmakten, som så, ofte foran øynene på folk, drepte husdyr og brente alt, alt! Flere enn 20 000 kom seg unna tvangstransportene og ble igjen i en krigsherja landsdel. Deres skjebne er ikke del av Elstads framstilling.

Større historiefaglige framstillinger om tvangsevakueringen har særlig kommet de siste årene. Interesserte kan finne fram til Arvid Petterson, 2008, Asbjørn Jaklin, 2016, Inger Selven Watts, 2016 og Per Kristian Olsen, 2019. Hver av disse bøkene har fyldige litteraturlister som forteller hvor de har hentet sin informasjon fra, både arkiver, bøker og alt annet av muntlige beretninger fra folk som har opplevd eller vært nær hendelsene. En begynnende hovedproblemstilling hos Elstad er årsaken til tvangsevakueringen: hvem hadde ansvaret for beslutningen. Hun innvier leseren i det store bildet av krigen i Europa og zoomer så inn på Nord-Norge, der alt blir sett i et sammenlignende perspektiv med det som skjer på Østfronten og i Finland. Ideen om deportasjon, tvangsflytting av befolkning hadde allerede blitt virkeliggjort under tysk kommando da Tyskland måtte trekke seg tilbake fra øst, og da med en uendelig større brutalitet mot «undermenneskene» der enn det som skjedde i Finnmark og Nord-Troms.

Det store spørsmålet i Elstads framstilling er i hvilken grad den her var militært motivert, slik det ble hevdet fra tysk side i rettsoppgjøret i Nürenberg etter krigen. Det var militært nødvendig at alt ble ødelagt for å forhindre framrykkingen av sovjetarmeen. Elstad framhever, som Per Kristian Olsen, at dette ikke var et hovedmotiv, og at mange tyske offiserer var imot tvangsevakueringen og brenningen av landsdelen, men Elstad sier også at offiserenes protester i hovedsak har kommet fram i avhør etter krigen, og da har det vel vært lett å huske at de hadde vært kritiske. Den alternative fortolkningen er at det store overgrepet var politisk motivert.

Det må understrekes at Elstad har gjort et stort forskningsarbeid i britiske, tyske og norske arkiver. Hun er opptatt av hvordan partene tenkte og hva de trodde om den umiddelbare framtida før beslutninger ble tatt. Britene drev bevisst «simuleringsoperasjoner» for å få Tyskland til å tro at de kom til å invadere kysten av Nord Norge, for dermed å binde de enorme tyske troppestyrkene i nord i stedet for på kontinentet Tyskland brente for å unngå at den norske regjeringen etablerte seg i et Finnmark frigjort fra øst. Elstad beskriver også at den betydelige motstanden i landsdelen motiverte for ekstrem gjennomføring av en evakuering som først var frivillig. Motstanden mot evakueringen må regnes som sivil motstand. Elstad viser at ved siden av etterretning rettet mot Storbritannia, var partisaner fremdeles i virksomhet i 1944, og dertil norsk etterretning etablert fra den norske ambassaden i Sverige. Her kommer også samisk krigshistorie med i bildet av motstand. Den rasistiske ideologien til okkupasjonsmakten vises også fram i møtet med den samiske befolkningen.

Elstad har gjort en stor innsats når det gjelder å kartlegge hvordan forberedelsene til en eventuell evakuering skjedde lenge forut for den egentlige evakueringen fant sted. Tromsøs betydeligste person når det gjaldt hjelp til de tusener av evakuerte, Ragnar Hansen, hadde påtatt seg sin viktige rolle lenge før det utenkelige skjedde. Hovedhensikten med å skrive denne boken har nok vært knyttet til å klarlegge alle deler av overgrepene mot befolkningen, den som foregikk ved utdrivelsen, til hvordan transporten ble organisert, hvordan den artet seg for barn, gamle, syke, gravide.

Vi får lese om sykdommene, epidemiene, om lusa, om alt det nedverdigende når vann, såpe klesskift, do ikke fantes. Her er et vell av informasjon knyttet til personlige erfaringer. Hele forflytningen krevde menneskeliv, men tapene ville vært mange flere, hadde det ikke vært for folks egen mobilisering av styrke. Elstads materiale viser, overraskende, at folk sang så mye. Men liv ble berget på grunn av de gode hjelperne, er forfatterens konklusjon. Elstad bretter ut et detaljert bilde av det sivile samfunnets mange organisasjoner, de fleste styrt av kvinner, de største Norske Kvinners Sanitetsforening, Røde Kors, Norsk Folkehjelp og mange flere. Den akutte hjelpen som ble krevd under tvangsevakueringen var en stor utfordring når det gjaldt hensynet til motstand og til humanitære verdier. Samarbeid med nazimyndighetene var nødvendig for berge liv. Elstad viser at Hjemmefronten forsøkte å stanse hjelpearbeidet, begrunnet med at tvangsevakueringen var et naziprosjekt.

Bildet vi vanligvis har av Sveriges rolle under den tyske okkupasjonen av Norge er ikke akkurat glamorøst. Elstads forskning gir et helhetsbilde av en stor svensk, særlig humanitær, innsats for landet vårt i løpet av krigsårene.

Forskningen har gått tett innpå den norske regjeringen i Londons opptreden. Den følger opp hva som foregår i nord og maser evig og forgjeves på at allierte tropper og ikke minst nødvendige forsyninger skal sendes til det nordligste Norge. For den allierte krigføringen er Finnmark og sovjetisk frigjøring der utenfor interessefeltet. At det er slik, vet norske styresmakter i eksil, men må også skjule at de vet det. De kan jo ikke framstå som fullstendig handlingslammet overfor det norske folk.

Det er ikke lett å gi inntrykk av hva et stort og dyktig gjennomført forskningsarbeid nedfelt på 500 sider tekst, virkelig handler om. Jeg kan understreke at framstillingen har et godt og rikt språk og er leservennlig. Man kan jo beklage at den slutter ved årsskiftet 1944/45. Oppgavene står i kø når det gjelder videre forskning i forlengelse av tvangsevakueringen. Hvordan er bildet av finnmarkinger blitt farget av de forhutlede, skitne og fattige som den gang ble pådyttet folk sørpå? Hvordan ble de tatt imot og hvordan opplevde de å ligge andre til byrde? Hvorfor dro de nordover før de egentlig hadde noe sted å bo? Strømmen nordover har blitt karakterisert som sivil ulydighet. Hvordan ble tilværelsen taklet og hvordan ble gjenreisningen? Først et halvt århundre etter krigen presenterte medisinsk vitenskap diagnosen post traumatisk stress. Hva skjedde i ettertid med personer som hadde vært utsatt for lidelser og påkjenninger i forbindelse med tvangsevakueringen?

Kommentarer til denne saken