Det er klokt å legge Norge under Natos nye kommando i Norfolk, USA, men er det tilstrekkelig klokt?

Under den kalde krigen hadde Nato et regionalt hovedkvarter på Kolsås utenfor Oslo, AFNORTH (Allied Forces Northern Europe). Sjefen var, selvfølgelig, britisk. Den gang som i dag var USA den store, tunge Nato-slegga, men det var britene som var nærmest og mest aktive i nord. Dette vil fortsette: USA vil nok være mer til stede i våre del av Arktis, men det er britene som vil være mest til stede, og mest kontinuerlig, og med styrker som ligner mest på våre og på de svenske og finske styrkene.

AFNORTH ble avviklet på 1990-tallet og er nå glemt; nylig døde AFNORTHs legendariske og uforlignelige informasjonssjef, den tørrvittige og alltid knusende rolige vestlandske klippen Eivind Berdal, 92 år gammel. En epoke kan anses som definitivt avsluttet med Eivinds bortgang. Men det er gode grunner til å innlede en ny, tilsvarende men modernisert epoke:

Økt russisk aktivitet, og økte og mer foroverlente og utpønskede russiske ambisjoner, tilsier et regionalt Nato-hovedkvarter for nordiske, britiske, amerikanske og i en grad nederlandske, tyske og andre allierte styrker. Danske, polske og baltiske styrker hører nok mer hjemme i en østersjøisk-sentraleuropeisk kontekst; og vi skal være på vakt og passe på at ikke alt for store deler av finske og svenske kapasiteter trekkes inn der. Sverige og Finland vil selvsagt alltid ha et sterkt fokus mot Østersjøen og vi vil trenge en kommandostruktur som på overordnet vis vil kunne fungere samlende i nord, og «holde fast» her.

Utarbeidelse og iverksetting av samlede og koordinerte svensk-finsk-norske og allierte planer i nord er i gang. Et svensk-finsk-norsk samarbeid er i utvikling. Men igjen: Det trengs en overordnet stab, med andre ord et nytt AFNORTH med fokus på helheten og alliansetilknytningen; som vil gå via Norfolk.

Hvor skal så et nytt AFNORTH ligge? På seminarene vil man snuble i bena på hverandre og mene Oslo, eller kanskje Jåttå ved Stavanger der vi i noen år hadde en interimløsning. Til manges forferdelse vil det komme forslag om Stockholm, mens Helsinki nok vil bli ansett som et mindre naturlig valg.

Her må det raskest råd skjæres igjennom; det nye AFNORTH må ligge i Nord-Norge, Nord-Sverige eller Nord-Finland. Reitan kan være et valg, men ikke det eneste, selvfølgelige valget.

Det vil være befordrende hvis finske, svenske og norske regionale myndigheter og andre interesser i nord behandler saken, kjører frem krav om både et AFNORTH og blir enige om forslag til stedsvalg. Et slik hovedkvarter vil være Nato-finansiert og Nato-driftet. Det vil få personell fra alle involverte nasjoner, ikke minst briter og amerikanere. De positive ringvirkningene i det utvalgte lokalsamfunnet og omegn kan bli meget betydelige, selv om teknologiutviklingen siste 30 år tilsier at hovedkvarteret neppe trenger å bli like stort som AFNORTH på Kolsås var.

En garanti

Eksistensen av et slikt hovedkvarter i nord vil ikke bare være nødvendig for den svære oppgaven med å samkjøre svensk, finsk og norsk-alliert militær kultur, planer og operativitet. Det vil ligge der som en garanti, et kraftig signal til russerne om at det ikke vil være mulig å true frem noen slags splittelse, der nordområdene kan håndteres mer eller mindre uavhengig av resten av alliansen. Russlands Nordflåte demonstrerer ambisjoner, og et AFNORTH i nord vil demonstrere det tilrådelige i at ambisjonene tøyles.

Kulturutvikling

Det norske forsvarsmiljøet i nord vil tjene på kontinuerlig, året rundt nærkontakt med et mangenasjonalt AFNORTH. Et eksempel er tenkningen i helikoptersaken: Det argumenteres sterkt for en amerikansk løsning, fordi vi har helikopterutdanningen i USA og fordi USAs forsvar og helikopterindustri er størst og presumptivt vil kunne yte mest og mest pålitelig støtte. Dette er tunge argumenter, men de er alt for preget av at den faglige kulturen i Luftforsvaret er sterkt amerikanisert.

Dermed undervurderes, til dels overses, betydningen av at det er hverken vi eller amerikanerne som i dag har mest erfaring med helikopteroperasjoner under våre forhold, men britene. Det er også britene som vil være klart mest til stede med sine helikoptre; med alt det innebærer av utvekslinger og gjensidighet innen operasjoner, drift og utdanning.

Et AFNORTH i nord vil bidra til å åpne opp tenkningen vår og gjøre den mer flernasjonal.