Gå til sidens hovedinnhold

Nymoralisme og nytale på Munchmuseet

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

«Maleren E. Munch er best tjent med, at man forbigår hans billeder i taushet».

Det skreiv Aftenposten under Høstutstillinga i 1886. Ord som avisa seinere måtte gå tilbake på. For å si det forsiktig.

I dag er det titlene Edvard Munch satte på noen av sine bilder, som en ny generasjon forståsegpåere vil forbigå i taushet. En av dem er instituttleder Gustav Jørgen Pedersen ved UiT. På Nordnorsk debatt 14. juni rykker han ut mot meg og andre som har kritisert Munch-museet for planen om nye titler på Munchs kunstverk. Vi har misforstått det heile.

For dem som vil drive antirasistisk arbeid, står det utallige arenaer til rådighet. Men det hører ingen steder heime å misbruke Munchs navn og hans kunstverk som redskaper i slike kampanjer. Når Munch-museets kuratorer hinter om at Munch egentlig var rasist, at titler han satte på sine bilder, er rasistiske eller kan bli oppfatta som det i dag, for å underbygge ei forestilling om at det norske samfunnet er gjennomsyra av en rasisme som ikke er håret bedre enn raseskillepolitikken var i Sør-Afrika og i USA, er det faktisk grunn til å reagere. For den typen nymoralistisk aktivisme får man drive med andre steder og uten å ikle seg en kuratorfrakk.

At Edvard Munch sjøl endra titler på noen av bildene sine, er ikke noe argument for at andre i ettertid kan gjøre det samme. Det er en kunstneres suverene rett å titulere sitt eget kunstverk på nytt. Noe heilt anna er det når politiske aktivister vil sensurere Munchs gamle titler.

Det blir også temmelig håpløst når Pedersen prøver å etablere et skille mellom bilder hvor bilde og tittel må anses som ett og samme verk og bilder hvor tittelen ikke har noen betydning. For hvordan kan Pedersen vite hva Munch har tenkt og meint om dette?

Pedersen må gjerne meine at titler Munch satte på sine bilder for over 100 år siden, «har tålt tidens tann dårlig». Men det er slett ikke alle som har latt seg beruse av den ny-talen som høgrøsta aktivister gjennom en periode har prøvd å påtvinge resten av samfunnet.

George Orwell skreiv slik om denne typen rus i 1947:

«Når gammeltale en gang for alltid var avskaffet, ville man ha skåret over det siste bånd med fortiden. Historien var alt blitt omskrevet, med bruddstykker av fortidens litteratur overlevde ennå her og der, ufullkomment sensurert, og så lenge en bevarte sitt kjennskap til gammeltale, lot det seg gjøre å lese dem.»

Når Edvard Munch i 1916 satte tittelen «Neger med grønt skjærf» på sitt bilde, har vi ingen holdepunkter for at dette var uttrykk for rasisme. Ordet neger var et heilt vanlig ord. Og for meg og mange andre er heller ikke i dag dette ordet noe som assosieres med rasisme. Jeg spiser ennå «negerunger» til jul uten å få dårlig samvittighet.

Kommentarer til denne saken