Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Jeg blir betenkt og forundret over Nye Troms sin noe utilslørte entusiasme for oppdrett i Balsfjord, og kjenner behovet for å nyansere det.
Først en lederartikkel 16.8., så en reportasje 24.8.23 som jeg godt synes kunne informert mere om hva oppdrett i fjorden vil ha å bety for miljøet under havoverflaten. I begge innslagene pekes det på tosifrede millioninntekter og økt eiendomsskatt som konsekvens dersom Balsfjord ikke tar til vett og etablerer oppdrett. Dette har avisa gjort uten å gå særlig i dybden i påstander og tall.
Jeg har sondert litt i Kommunefakta fra SSB for å balansere noe av tall og fakta Nye Troms kommer med. Det vises særlig til Skjervøy og Ibestad i reportasjen.
Ibestad får riktignok 30 millioner fra Havbruksfondet, og ender opp med en driftsutgift på 155 000 pr. innbygger. Det ble født 6 barn og 24 gikk bort der i 2022.
Skjervøy får 43 millioner fra havbruksfondet og har en brutto utgift pr. innbygger på 133 000. Der ble det født 16 og det døde 41 blant kommunens vel 1200 innbyggere
Sammenlignet med Balsfjord har disse to kommune lagt seg på et kostnadsnivå godt over det Balsfjord har på 119 000 pr. innbygger, og har satt tæring etter næring. Merforbruket i de to kommunene tilsvarer beløpet de to kommunene får fra Havbruksfondet. Balsfjord kommer godt ut sammenlignet med disse kommunene samt nabokommunene. Både Skjervøy og Ibestad har eiendomsskatt til tross for deres store tilleggsinntekter.
Det jeg prøver å si er at en ekstrainntekt fra fondet stort sett vil bety at en legger seg på et økt kostnadsnivå som nødvendigvis ikke resulterer i bedre tjenester, ikke gjør at økonomien blir særlig bedre, ei heller at befolkningstallet går opp.
Så til de fysiske forutsetningene. Balsfjorden er en terskelfjord, mens Ibestad har hele Vågsfjorden rett ut. Skjervøy ligger ute i strømmen som går mot Barentshavet. Det sier seg selv hvilke miljøfortrinn de to kommunene har som Nye Troms overser eller unnlater å nevne.
Kunsten å aldri gi seg
Nye Troms har heller ikke sett det hensiktsmessig å informere om hvor mange merder det trengs for å generere 30–40 millioner fra Havbruksfondet. I Lyngenfjorden med Kåfjord mottar Lyngen kommune 4 millioner og Kåfjord 2,66 millioner fra fondet. Lyngenfjorden har et mange ganger større volum enn Balsfjorden, og ikke minst større utskifting av vann enn terskelfjorden vår, og kan av den grunn heller ikke sammenlignes. Men oppdrettet i Lyngen er minimalt. Så hvor mange merder kan det da være snakk om i Balsfjorden, det er spørsmålet.
En laksemerd kan inneholde rundt 1000 tonn slakteferdig fisk, eller biomasse som det også heter. Det tilsvarer på land nærmere 2000 kyr; bare i en merde. Så kan man forestille seg hvordan det ser ut der 2000 kyr går og beiter samlet; og møkra ikke sopes bort.
Med hensyn på demografiutviklingen synes ikke referansekommunene å komme noe bedre ut enn i Balsfjord, faktisk verre. Så det ser ikke ut til at oppdrettet har hatt så stor innvirkning der. Folkeveksten her nord består stort sett flyktninger som kommer hit på ubestemt tid.
Dette var et førstehåndssøk som sterkt indikerer at å selge arvesølvet vårt for kortsiktig gevinst neppe kan ha så mye for seg i forhold til de langsiktige konsekvensene. Riksrevisjonens dom over oppdrettsnæring er ikke lukket med det første.
Balsfjord har et særdeles oppegående og fungerende næringsliv. Dyktige og produktive. De er den fuglen vi har i hånda, så å satse på de ti på taket er neppe det smarteste. Veien videre er derfor å legge til rette så langt det overhodet er mulig for dem, sikre de tilgang på nødvendig elkraft og arbeidskraft. Det må også et alvorlig taktskifte til i saksbehandling fra omsøkt tiltak og etableringer til gjennomføring. En enda tydeligere ja-holdning og vilje til fortgang der unødig byråkrati står i veien.
Arbeidskraft som tiltrekkes gjennom bolyst og trivsel må være måten å sikre økonomien på ved å øke antall skattytere, enn å øke skatter og leve av avgifter.
Vi må ta utgangspunkt i den kulturen vi kommer fra. Da er vi tilbake til at folk må få bygge og bo der de ønsker og kommer fra. Det kalles også tilhørighet. Det fungerte i 1000 år, så kom sentraliseringspolitikken som skulle drive folk inn mot tettsteder og byer. Den har fornektet hva vi kommer fra, og hvem vi er.
Det har ikke fungert for bosettingen her i periferien som også er enn del av verdiskapingen, territorialhevdelsen og beredskapen; særlig her i Nord-Norge. Landsdelen vi bor i blør i flyttestrømmen mot sør.
I stedet for å øke skatter og avgifter, vil Balsfjord Frp heller øke antall skattytere gjennom bo- og byggelyst blant annet.
