Det har vært gjort såpass mange politiske og fagmilitære vurderinger i de drøye tre decennier etter Murens fall i 1989 som i dag fremstår som så lite flatterende at man skulle tro det var mindre rom for skråsikkerhet enn det vi ser demonstrert i diskusjonen omkring stridsvognanskaffelsen.

Jeg kan ikke forstå annet enn at Eirik Kristoffersen har gjort det rette ved å gi forsvarsministeren råd om å stoppe stridsvognprosjektet nå, før årsskiftet kommer med frist for inngåelse av kontrakt. At han gir råd om heller å bruke investeringsmidler på helikoptre og langtrekkende presisjonsvåpen høres riktig ut, men han kunne godt vente – eller gjøre det betinget av hvordan disse kapasitetene ville komme ut etter helhetlige vurderinger og råd i det fagmilitære råd forsvarssjefen skal avgi i mai neste år.

Nå har sikkert Kristoffersen kommet såpass langt i sine samtaler med kolleger i Sverige og Finland at han ser konturene av en helhet i kommende felles forsvarssatsning, spesielt i nordområdene, som debattantene ikke ser. Jeg velger å tro at det er et viktig premiss i det vurderingsgrunnlag han har for sitt råd nå. Med de avtaler som er inngått med våre to naboer i øst, i 2018, 2020 og senest 23. november i år hvor også totalforsvar og sivil beredskap trekkes inn, samt forutsetning om svensk og finsk Nato-medlemskap - går vi inn i en helt ny situasjon. Diskusjonen om stridsvogners fremføring til Finnmark, som del av mekaniserte enheter fra brigaden i Indre Troms, uten å få dem skutt i filler eller i hvert fall stoppet av langtrekkende russiske presisjonsvåpen i det defiléartede terreng langs Lyngenfjorden, bør i hvert fall nå opphøre.

Les også

Stridsvogner i jernbanefritt Troms en dødfødt løsning

I hvilken grad Kristoffersen har lyttet til Sverre Diesen, tidligere forsvarssjef og nå sjefsforsker ved FFI, er usikkert. Også forsvarsanalytiker John Berg har samme syn som Diesen i dette spørsmålet. Begge har gjort gjeldende sine syn i Nordnorsk debatt, som er tommelen ned for stridsvogner og satsning på langtrekkende våpensystemer som kan levere presisjonsild.

Det er ikke veldig lenge siden Kristoffersen og Diesen deltok i en TV-overført debatt om realismen i eksisterende planer for forsvar av Finnmark, som del av en overordnet strategi for å demme opp for et russisk angrep, og holde striden gående til alliert hjelp kan nå frem. Da var Kristoffersen litt på defensiven, litt uklar, i sitt forsvar av eksisterende planer. Man kunne se at han slet litt, at han var på vei med nye tanker, men at han må ha innsett at situasjonen der og da ikke tillot å slippe bomben. En stridsvognfrelst forsvarsminister fra Senterpartiet satt dessuten ved siden av ham i TV-studio.

Som hærsjef, før han ble forsvarssjef, gikk Kristoffersen inn for anskaffelse av nye stridsvogner - han foreslo også å øke antallet til 83, så vidt jeg husker - og han måtte selvsagt i TV-innslaget ha gitt en grundig redegjørelse for hvorfor han hadde endret syn, bare et drøyt år senere, noe en slik ramme ikke gir mulighet for. Men gud-skje-lov at vi har en forsvarssjef som har mot og evne til å endre standpunkt i lys av endrede forutsetninger.

Les også

Bardu – er stridsvogner fremtiden?

Jeg tror Kristoffersen har kommet til sin konklusjon helt uavhengig av Diesen; ja – uavhengig – eller skal vi si upåvirket - av de mange som forsvarer stridsvogner også. De står i kø: Oberst John Bech, nylig sjef for Finnmark landforsvar (FLF), generalløytnant Yngve Odlo, sjefen for Forsvarets operative hovedkvarter (FOH), oberst Pål Eirik Berglund, sjefen for brigaden vår i Troms, oberstløytnant Palle Ydstebø ved Stabsskolen, professor Øystein Tunsjø, Institutt for forsvarsstudier (IFS) og medlem av Forsvarskommisjonen, for å nevne noen – alle presumptivt kompetente talsmenn for hvorfor stridsvogner hører med. Det ligger en betydelig forskjell i vurderingen av trusselbildet, og derved mulige fremtidige stridsscenarioer, til grunn for de ulike syn, slik jeg oppfatter det.

Selv om Diesen sikkert har måttet ta litt rev i seilene, slik mange militære eksperter har måttet gjøre, i synet på standarden i den russiske militærmaskin etter dens elendige prestasjoner i Ukraina, er det ingen grunn til å undervurdere hva vi vil stå overfor om ti-femten år, om vi forutsetter at Russland kommer opp i stående igjen, økonomisk, teknologisk og med hensyn til nye militære formasjoner.

Vårt eget og våre nordiske partneres siktemål - i et tettere forsvarssamarbeid – må ta utgangspunkt i at bjørnen i øst vil komme seg til hektene igjen. En militær organisasjon kan ikke være som et trekkspill, som presses sammen og dras ut etter endringene i den melodi som spilles av stormaktene. Nå bør vi ha lært. Det tar ikke lang tid å bygge ned en militær struktur, men mange år å bygge den opp igjen. Med litt sarkasme kan man si at vi nå har et så lite forsvar - vi er kvitt så mye av det gamle, både militære enheter, fysiske anlegg og kompetansemiljøer - at det blir lettere å bygge det nye. Konservative krefter og friksjoner som ville være vanskelig å bakse med er nesten helt borte.

Les også

Hvordan vil forsvarssjefen forsvare Nord-Norge?

Vel, sarkasme til side, det kunne ha kostet oss dyrt om president Vladimir Putins planer hadde, eventuelt har, et innslag av horisontal eskalering. Mest sannsynlig har han ikke det, og om han har det er det liten evne til å realisere det. De tre brigadene som står for nærforsvar av basene på Kolahalvøya er kraftig desimerte etter avgivelser til krigen i Ukraina. De avgitte bataljonene har lidd store tap.

Det er et formidabelt forsvar de tre samarbeidspartnerne Norge, Sverige og Finland vil kunne realisere i løpet av fem til ti år. Finnene har det meste på plass. De er vant til å klare seg selv, og kan mobilisere 180.000 soldater på få dager, med seks brigader langs grensen mot Russland. De moderniserer sin marine, og fire nye kystkorvetter er under anskaffelse med moderne bevæpning som ikke er å kimse av. Nå har de 64 F-35A kampfly i bestilling for erstatning av like mange F-18. Ikke fatter jeg hvordan finnene skal makte driftskostnadene, selv om de gjennom årene har demonstrert at de får mye mer ut av forsvarsbevilgningene enn vi gjør – veldig mye mer. Budsjettene må nok økes betraktelig i årene fremover.

Sverige gikk veldig langt i å bygge ned sitt forsvar da «den evige fred» var vunnet i 1989-90, og tar nå et skikkelig krafttak for å bygge opp igjen strukturene.

I det avtaleverk som er inngått forplikter de tre lands forsvarsmyndigheter seg til å satse koordinert i nord, og ha hærstyrker på brigade størrelse i Nordkalottregionen. Svenske og finske avdelinger planlegger og øver tett sammen allerede. Finske kompanier kan inngå i svenske bataljoner og vise versa, og avdelingene kan bevege seg sømløst over hverandres landegrenser uten å måtte innhente tillatelse fra høyere hold. Dit må selvsagt også norske myndigheter komme, og fremtidige planer for forsvar mot en trussel fra stormakten i øst vil naturligvis være frikoblet fra Lyngen-aksens begrensninger. Både vil den meget godt utbygde etterretning i nord være i stand til å gi oss varsel og tid til å fremføre avdelinger til Finnmark i tide – også langs Lyngenfjorden – og vi vil ha alternativer akser i samvirke med svenske og finske avdelinger for å møte en slik trussel.

Det er mange som i disse dager hever røsten i kritikk av Regjeringens manglende satsning på Forsvaret. Kritikken er for en stor del berettiget, slik jeg ser det, særlig når den rettes mot den åpenbart dårlige ressursutnyttelse som manglende styring og desimerte kompetansemiljøer har ført til gjennom de siste to decennier. Nå har vi en forsvarssjef av den sorten vi trenger, og som nylig har fått melding fra forsvarsministeren om at han vil få styrket sin posisjon – bli sjef igjen, slik det var i min tid som statssekretær, på 1980-tallet. Da general Fredrik Bull-Hansen slo i bordet, ble det stille i Forsvarsdepartementet, og vi tenkte oss grundig om før vi gikk i dialog og fant en bedre vei videre.

Førnøyd ble Bull-Hansen aldri, og det er slik det bør være. Sikkerhet for land og folk må alltid være sak nummer én, uansett regjering. Slik har det ikke vært de siste 30 årene. Skulle forsvarssjefen bli overkjørt (!) i stridsvognsaken av en forsvarsminister som nylig har sagt at han ønsker en sterkere rolle for institusjonen forsvarssjef, med forventning om at det skal føre til bedre styring av ressursbruk for å optimalisere operativ evne, ja – da har Norge gjort seg til latter, ikke bare her hjemme, men hoderysting vil bli observert i Stockholm, Helsinki og Brüssel.

Mitt råd til forsvarsledelsen og Regjeringen er:

Sett de tjue milliardene som nye stridsvogner ville kostet på bok, og sett alle kluter til for å få på plass maritime helikoptre og mer personell i kritisk viktige funksjoner, som er det vi trenger mest i den aktuelle trusselsituasjon.