Svarene på disse spørsmål endevender det strategiske bildet av Nord-Norge. Det viktigste er at den eldgamle forestillingen om Lyngen-linjen som nordlige grensen for et troverdig nasjonalt forsvar (og dermed også for NATO) nå kan skrotes. Av forsvarsmessige grunner vil denne linjen bli liggende mye lenger øst, trolig i Porsanger eller i Alta. Det er det eneste logiske resultat av kravene til transport-og infrastruktur for «Nye NATO» i nord:

  • NATO vil bygge ut Kallax-basen (Luleå) og Rovaniemi til hovedsentra for forsvaret av Nordkalotten.
  • På norsk side blir Nordre Nordland, Troms og Vest-Finnmark oppgradert. De viktigste sentra her er Narvik, Setermoen, Tromsø og Skibotn – med Harstad og Alta deretter.
  • Jernbanens vitale posisjon: Ofotbanen opprustes, parallelt med at det bygges en jernbane fra Tromsø via Skibotn til Finland. Skibotn må bli et jernbaneknutepunkt, med en baneforlengelse til Alta for å sikre NATOs nordlige grenser.
  • Tromsbanen fra Tromsø til Narvik skal binde sammen regionen – men slik at Skibotn blir det viktigste sentra.
  • Det må bygges ut sentrale havner i Nordre Nordland, i Troms og i Vest-Finnmark for å kunne betjene sjøtransport fra allierte land, som direkte fra USA til Nord-områdene. Det vil bli aktuelt med en ny sentralhavn i Ofoten, utbygging av Tønsvik havn i Tromsø og en ny havn i Skibotn, alle med jernbaneterminaler direkte til havneområdene.

Det aller viktigste er svakheten med sjøtransporten i dag. Nord-Norge har ikke havner som er egnet til raskt å ta mot de nødvendige forsterkningene fra spesielt USA. Disse vil måtte komme med store ro-ro skip som krever havner med stor kapasitet, og da snakker vi vel så mye om store tilliggende arealer som kaier, og som ligger i direkte tilknyting til veg- og/eller jernbanenett.

I nord har kun industrihavna i Tønsvika i dag et havnemessig potensiale for en slik oppgave. Dernest kommer Fagernes i Narvik, men den er ikke særlig stor i denne sammenheng. den aller beste strategiske posisjon for ei stor mottakshavn i Ofotfjorden er på nordsida (Bjerkvik - Evenes).

Dette sett ut fra de sterke militære installasjoner i området. I en parentes kan jo også nevnes at dette som jernbaneknutepunkt mot Sverige også kan passe med all den fisketransporten som går på E6 og E10 og for mottak av fremtidige transporter fra Asia over Polhavet som skal til Europa.

Spørsmålet om forhåndslagring vil også komme opp. Det er sterkt ønskelig med lagring av tungt utstyr som raskt kan flyttes til den region det er behov for det, og et slikt lager kan ikke ligge i Sør-Norge så utsatt som sjøtransporten er. Det bør etableres i nærheten av en av de sentrale nordnorske havnene som må bygges ut. Finland og Sverige vil helt sikkert være vel så opptatt av raske forsyninger fra USA som Norge. Dvs at jernbanenettet må gå til aktuelle mottakshavner for slikt utstyr, og da peker Narvik, Tromsø og Skibotn seg raskt ut som de mest naturlige lokasjoner med sin nærhet til våre naboland og Indre Troms. Alta og Harstad blir kanskje litt i utkanten av det «militære tyngdepunkt».

Spesielt de finske interessene vil her slå gjennom, fordi landet er så inneklemt med 70 prosent av all transport sjøbasert i et sterkt utsatt havområde som Østersjøen. En jernbaneløsning til Nord-Norge vil gi Finland og det finske forsvar en mye tryggere og mer pålitelig forsynings-tjeneste i konflikt som i fredstid.

Den norsk-finske jernbanetredningen av 2018 hadde som mål en jernbane fra Rovaniemi til Kirkenes. Den er mindre aktuell i dag fordi den ligger så nært Russland. I en krig i Nordområdene vil russerne lett innta Kirkenes og dermed få kontroll med jernbanen rett inn i Finland. Det er en risiko hverken Finland eller NATO kan ta.

Derfor vil fokus nå for alvor komme på en jernbane fra dagens jernbane-knutepunkt Kolari i Nord-Finland via Skibotn til Tromsø-regionen, samtidig som en jernbane fra Tromsø til Narvik vil knytte Troms og Nordre Nordland sammen. Den første delen av denne løsningen vil kunne påregne storstilt finansiell støtte fra NATO og EU, mens Tromsbanen i hovedsak blir et norsk anliggende.

Et samarbeid der Ofotbanen, «NATO»-bane Tromsø – Finland og nye havner inngår, er nødvendig også av hensyn til unnsetning fra våre naboer til Nord-Norge. Dessuten for et mye mer omfattende mønster med øvelser tvers over Nordkalotten. Dagens veger og transport er totalt utilstrekkelig til kravene fra «Nye NATO». Legg så til at denne løsningen på en dramatisk måte vil gjøre Nordkalotten til en foregangsregion med sterk reduksjon av klimautslippene.

Dette gir enorme besparelser for Norge samtidig som det bygges en jernbane med en merverdi for det sivile samfunn som vi hittil bare har kunnet drømme om. Med Sverige og Finland som NATO-medlemmer er det åpen dør for et tverrnasjonalt samarbeid med nesten ubegrensede muligheter for det sivile samfunn. Det er bare å notere seg at Nordkalotten også blir en av de første flernasjonale regioner med sterk reduksjon av klimafarlige utslipp.

Alt dette må vi nå ta tak i uten å søle bort tid. Vi ser jo alle også via krigen mot Ukraina hvor uhyre viktig infrastrukturen og jernbanen spesielt er. Uten denne stiller vi med en så sterkt svekket forsvarsevne at våre land i praksis ligger åpne for en aggressor. Det er nå nødvendig å handle raskt og våre sentrale myndigheter må utnytte det handlingsvindu som nå er åpnet.