Siden 1992 har ulike regjeringer satset i nord; først barentsamarbeidet på 1990-tallet, så nordområdesatsingene fra 2006. Begge satsingene hadde store kommersielle vyer. Nå varsler regjeringen atter økt satsing i nord; også med nye temaer som omfatter både muligheter og utfordringer. Men hva er mulighetene og utfordringene i nordområdene? Og hva er viktig for Nord-Norge?

Forrige uke holdt statsminister Jonas Gahr Støre en tale på universitet i Tromsø, der han presenterte en ny og sterkere nordområdesatsing. Mye var kjent fra før; at nordområdene er viktige, både for geopolitiske og økonomiske grunner, men også klima, velferd og nye arbeidsplasser. Støre påpekte at nordområdepolitikken diskuteres livlig i nord, men at det er langt mindre interesse i det øvrige Norge, og la vekt på at nordområdesatsingen er langt mer en distriktspolitikk. Nå vil regjeringen styrke oppmerksomheten på nordområdene. Støre uttalte at Høyres nordområdesatsing manglet trykk at nordområdene er et nasjonalt anliggende som har en viktig og strategisk betydning for hele Norge, og han løftet særlig fram tre ulike temaer i nordområdene: Mulighetene for nye næringer knyttet til det grønne skiftet, en mer utfordrende sikkerhetspolitikk mellom Russland og Nato, og bekymringen for at folketallet i landsdelen faller. Det siste punktet kom Støre flere ganger tilbake til, og påpekte at et synkende folketall nær den russiske grensen også representerer en sikkerhetsutfordring for Norge.

Det er bra at Støre-regjeringen vil løfte nordområdene og Nord-Norge. Men etter et kvart århundre med satsinger i nord, er det kanskje på tide å revidere de tidligere satsingene, ikke bare Høyreregjeringens nordområdepolitikk. Både Barentssatsingen på 1990-tallet og Nordområdesatsingen fra 2006 hadde svulstige ambisjoner knyttet til kommersielle muligheter, særlig knyttet olje- og mineralutvinning og en ny transportrute via Nordøst-passasjen. I tillegg kom en rekke senariorapporter fra ulike hold, f.eks. «Ringer i vannet» (2005), laget av ECON, bestilt av NHO. Rapporten meldte at Norge ville bli «snudd på hodet, der Nord-Norge gikk fra fraflytting til et pressområde». Også politikere jekket vyene opp. En viktig arena for å løfte stemningen var svindyre konferanser, betalt av oljeindustrien, og referert i media.

Det ble ingen oljeboom. Men på tross av dette hadde det etablerte næringslivet i Nord-Norge lenge hatt høy aktivitet og eksport, ikke minst knyttet til sjømat, både i fiskeri og oppdrett, men også annen industri. År etter år har Nord-Norge generelt og Nordland spesielt hatt langt høyere eksportinntekter enn i mange andre fylker. Slik er det enda.

Den største utfordringen nord er ikke næringslivet. Det er utfordringene i samfunnene, særlig utenom de få byene i landsdelen. Dette gjelder f.eks. kvalitet på offentlige tjenester, ikke minst en vedvarende lærermangel i grunnskolene i distriktene, som kan knyttes til at Nord-Norge har betydelig høyere frafall i videregående skole enn resten av landet. Selv om frafallet i nord er redusert, er gjennomføringen i landsdelen lavest i Norge. Det er også store helseforskjeller mellom innad i landsdelen og mellom Nord-Norge og resten av landet. Disse geografiske forskjellene har vart over tid. En annen prekær utfordring i nord er mangel på sykepleiere og helsefagarbeidere. Her er det grunn til å påminne regjeringen at disse tre yrkene i høy grad er «kvinneyrker». Det er i distriktene vi har aller størst kvinne- og fødselsunderskudd.

Den store og relativt nye ulikhetsfaktoren er en finansialisert boligpolitikk som har frembrakt en høy og økende formuesulikhet mellom by og land i hele Norge, som særlig rammer innbyggere hardt i de minst sentrale kommunene. I Nord-Norge er den største kommunegruppen de minst sentrale kommunene, der snittprisene på boliger er 1,3 million, iflg. KB-Nord-Norge (2020). Samtidig er snittprisene i Bodø og Tromsø passert 4 millioner. En følge av de lave prisene er at boligbygging utenfor byene er stoppet opp i distriktene, med påfølgende boligmangel: Dette hemmer mobiliteten i arbeidsmarkedet; både for rekruttering av arbeidskraft i distriktene, men også at stadig flere i distriktene ikke har mulighet til å flytte til byen. Det hjelper ikke å etablere nye næringer i distriktene, hvis det er boligmangel.

Kort sagt: Vi trenger flere boliger, flere lærere, flere helsefagarbeidere og sykepleiere. Og faste stillinger. Sånt kan også frambringe flere kvinner og økende fødselsrater i distriktene, både nær Russland og i det øvrige Norge!