­Risikovillige private investorer gikk i fjor inn med 12,8 milliarder dollar i nye matteknologinæringer, hovedsakelig såkalt cellebasert landbruk. Det er dobling fra 2020. Cellebasert landbruk, gjerne kalt CellAg, er en ny måte å produsere tradisjonelle landbruksprodukter. Det dreier seg om å lage kjøtt, melk og egg ved bruk av moderne bioteknologi. Hoveddriverne bak investeringene er mål om redusert klimaavtrykk, lavere energi- og vannforbruk og bedre dyrevelferd. Det er to hovedtyper teknologier i CellAg, lab-dyrket kjøtt og presisjonsfermentering.

Investorene forventer avkastning på investeringene. Det innebærer at bedriftene holder kortene tett, og i liten grad deler kunnskap og erfaringer. Motsatsen er åpen forskning. Der blir resultatene tilgjengelig for alle. Det er et stort gap mellom tilgjengelig akademisk informasjon og det industrien internasjonalt sier om framdrift på lab-dyrket mat. Det finnes få vitenskapelige artikler publisert som dokumenterer hvor langt utviklingen faktisk har kommet, men stadige nye produktlanseringer viser at endringene skjer raskt.

I Norge startet forskningen på cellebasert landbruk for fullt i 2018. Prosjektet ble ledet av Nofima, og finansiert av Norges forskningsråd. Dette var den første åpne tilgjengelige forskningen på området. Heldigvis er det nå flere store internasjonale, offentlig finansierte satsninger på feltet, blant annet gjennom en egen utlysning i verdens største forskningsprogram, EU Horizon Europe. Den nederlandske regjeringen har også besluttet å investere 60 mill euro i CellAg og i Kina har de inkludert dyrket kjøtt i sin nyest landbruksplan.

Nofima er plassert på kartet som et av de fagmiljøene som er i stand til å utvikle cellebasert kjøtt og produkter av alternative proteiner. Vi har også utviklet teknikker som gjør at restråstoff fra matindustrien kan brukes som vekstmiddel for muskelceller fra storfe, noe som regnes som forutsetning for at teknologiene skal vokse. Nå er vi i gang med å ta forskningen på lab-dyrket mat flere steg videre, også her vil resultatene bli åpent tilgjengelige.


Utover videre studier av cellebasert kjøtt, jobber Nofima med presisjonsfermentering. Det vil si å lage spiselige proteiner, for eksempel eggehvite eller melkeproteiner ved hjelp av gjær eller andre mikroorganismer. Teknologien har i årevis blitt brukt innen farmasi, men volumene blir mye større for mat. Derfor må råvarene både være rimelige, de må prismessig konkurrere med tradisjonelle proteinkilder som f.eks. soya, og de skal være bærekraftige. Vi skal teste ut nye restråstoff, bl.a. stivelse fra bønner og havresom innsatsfaktorer i prosessen. I tillegg skal vi, i samarbeide med ledende forskningsmiljøer se nærmere på forbrukerholdninger, etiske dilemma og hvordan cellebasert landbruk vil påvirke samfunnet.

Mange er tvilende til lab-dyrket mat. De anser celledyrkingsprosessen som å tukle med naturen og at vi heller ikke ser rekkevidden av mulige fremtidige konsekvenser. Andre er positive, og argumenterer for at cellebasert landbruk bedrer dyrevelferden og gjør matproduksjonen mer bærekraftig.

Det er uten tvil flere etiske dilemma knyttet til denne nye måten å produsere mat. Dilemmaene dreier seg ikke bare om å omforme naturen, og konsekvensene av dette. Det handler også om hvordan ny teknologi kan ha kraft til å påvirke matkultur og tradisjonell matproduksjon. Det handler om bærekraft, arbeidsplasser og distrikts- og næringsutvikling. Det handler om hvem som skal eie kunnskapen, stå for produksjonen og tjene pengene. Det handler i stort om hvilket samfunn vi ønsker å leve i. På et seminar i Arendalsuka vil vi ta opp disse temaene.

Vi har fulgt med på trendene innen cellebasert matproduksjon i flere år, og det bekymrer oss at nesten all risikovillig kapital internasjonalt kommer fra private investorer. Disse vil naturlig nok ha betalt for sine investeringer, og det fører til hemmelighold og ønsker om patentering av både produksjonsprosesser og produkter. Kunnskapen og kapitalen samles hos noen få. Derfor er den åpne forskningen enormt viktig. Heldigvis ser vi nå tendenser til at myndighetene i flere og flere land investerer tungt i alternative matteknologier for å finne nye løsninger. Vi kan ikke la være å forske på dette feltet, og innsatsen må økes. Forskningen vi gjør i Norge gir muligheter for norsk matindustri til å konkurrere på like vilkår.