De fleste episodene har til forveksling vært like den allmenne norske fortellingen om samene. I så måte er ikke episode 11; samene i det moderne Norge, noe unntak.

Lytterne kan dog glede seg over å høre at norske politikere etter krigen fremhevet at samene hadde vist samme gode nasjonale innstilling som andre innbyggere i landet, og at enkelte også deltok i krigen. Annet bra blir også fortalt, selv om Ketil Zakariassen blir avbrutt når han skal fortelle om stiftelsen av den første samiske foreningen etter 2. verdenskrig, og aldri helt får fortalt historien.

Norske reindriftssamers landsforbund ble stiftet i Tromsø i 1948, får vi vite, selv om stifterne og forbundet første leder Lars Danielsen, forblir navnløse. Det gjør også de 16 sørsamiske delegatene som omkom i den tragisk Dunderlandsulykken på vei hjem fra stiftelsesmøtet. Siden serien sies å omhandle urett og anerkjennelse, kunne vi ha fått høre historien til noen av de som endte livet i den strie Ranelva 5. juli 1948.

Selv kjenner jeg navnet på en av dem. Ikke personlig, da ulykken fant sted mange år før jeg ble født. Heller ikke gjennom familie eller venner. Grunnen til at jeg kjenner Jonas Marsfjell er at hans navn forbindes med en av de mest famøse rettssakene i samisk historie, som det ofte blir vist til når 1900-tallets rettslige overgrep mot samer omtales.

Jonas Olofsson Marsfjell (1878–1948) var ikke bare med på å stifte NRL i 1948. Fem år tidligere, i de mørkeste krigsårene, var reineieren blitt saksøkt av tre grunneiere i Røyrvik herred. Saksøkerne, som ikke kunne vente til krigen var over, påsto at Jonas verken hadde rett til å fiske, felle trær eller ha gamme til støtte for hans reindrift på det de anførte som deres utmark – en mark Jonas og hans folk hadde nyttet i alders tid.

Namdal herredsrett ga saksøkerne fullt medhold. Med henvisning til en lovutredning fra 1922, utarbeidet av Tromsø-juristen Peter Kjerschow, ble det uttalt at «samenes rett kun er retten til det som ikke er opptatt på annen måte».

Dommen ledet til en langvarig rettsprosess som først fant sin slutt i 1955, sju år etter at Jonas hadde omkommet i nevnte ulykke. I dommen fikk Maria; Jonas’ enke, lære at hennes avdøde manns bruk av fjellet til reindrift var «en uskadelig Nyttes- og Brugsret, der ikke paafører Ejeren af Udmarken noget positivt Tab». Gammen lot de ærverdige dommerne stå da den ikke sjenerte grunneierne, mens det nødvendig fiske og vedhogsten måtte opphøre (Retstidende 1955 s. 361 flg.).

I episode 11 får vi høre at det ble slutt på statlig rasisme og diskriminering etter 2. verdenskrig. Det kan ikke dommerkollegiet i Høyesterett ha fått med seg. For i to nokså like og samtidige saker, vant norske bønder, som tidvis jaktet og tidvis gjette rein, fram i Høyesterett med krav om eiendomsrett til beiteområder i den sørnorske fjellheimen (Retstidende 1951 s. 417 flg. og 1954 s. 1055 flg.).

Historien til en av Jonas’ yrkesbrødre er ikke mindre gripende og illustrer på en dramatisk måte et møte med rettsvesenet på 1900-tallet – sett fra et et samisk perspektiv.

Jakob Pedersen Dergafjeld (1852–1926) var reineieren i Røyrvik-området som på 1920-tallet forsøkte å forsvare sin rett til reindrift i domstolene. Tross alders tids bruk av marka, lyktes han på ingen måte med det. Siden NRK ikke har funnet plass til denne historien tar jeg den med her.

Den 20. juli 1919 kom Aastedsforlikskommisjonen til at Jakob «innen første faredag, hvortil lovlig varsel kan gis, under en daglig løpende mulkt til Røyrviken herredskasse stor kr. 5 [må] fjerne det stabbur og den jordgamme, som han har staaende paa de innstevntes [...] gaard». Det var starten på en rettsprosess og som først ble endelig avgjort 16. januar 1931. Da stadfestet Høyesterett kommisjonens beslutning om at Jakobs gamme og stabbur måtte fjernes.

På dette tidspunkt hadde Jakob ikke lenger behov for gamme eller stabur, og om han skulle stå til rette for noen dommer, så var det ikke justitiarius i Høyesterett. For Jakob hadde gått bort mer enn fire år før den skjendige dommen ble avsagt. Hvor stor mulkten var blitt etter 12 år med dagbøter forteller ikke protokollen til Høyesterett – utover at hans dødsbo måtte svare for dommen (Retstidende 1931 s. 57 flg.).

Det er uklart hva NRK ønsker å oppnå med historieserien. Selv om de fleste av oss er glade for at samene får en plass i NRKs Norgeshistorie, kan det spørres om NRK gir oss en god og opplysende fortelling. For å vurdere det er det like viktig å lytte til det som ikke fortelles, eller til de som forblir navnløse, framfor å drøfte nyanser i det som sies. Det NRK har formidlet av historie, har med få unntak vært riktig, rent faktisk. Men når NRK unnlater å fortelle om godt dokumenterte hendelser på 1900-tallet, som kan kaste lys over historien sett fra et samisk perspektiv, men i stedet lar tilfeldighetene avgjøre hva som skal formidles, blir dette ikke den gode fortellingen det kunne ha blitt.

  • Historiene er hentet fra Ø. Ravna, Same- og reindriftsrett (Gyldendal 2019) hvor du kan lese mer om personene og rettssakene de var involvert i.