Og Putin er konstant ute etter poenger i sin propaganda hvor bildet som tegnes overfor befolkningen er at NATO, med USA i spissen, har gått til krig mot fedrelandet og fører en aggressiv militærpolitikk. At Putin snur tingene på hodet, vet vi i Vesten, men hans propagandaapparat har mer eller mindre hypnotisert store deler av befolkningen til å tro på løgnene som serveres.

Når det ble etterlatt et inntrykk i NRKs Debatten 25. mai av at det besøkende amerikanske hangarskipet USS Gerald R. Ford har atomstridshoder om bord, og av at vår forsvarsminister snakket usant da han i programmet søkte å gi et korrekt bilde, gir det unødvendige poeng til Putins propaganda. Det er ikke bare unødvendig, det er alvorlig.

Jeg tok derfor pennen fatt og skrev en kronikk i Forsvarets Forum som kom på trykk dagen etter at hangarskipet forlot Oslo havn og tok fatt på sin seiling nordover. I og med at det er nordpå fellesøvelsen finner sted og interessen for sikkerhetspolitiske spørsmål er større der enn sørpå (det er min erfaring), har jeg tilbudt kronikken med noen små justeringer til Nordnorsk debatt. Aftenposten var ikke interessert i dette bidraget til å bringe fakta til torgs. Her er det:

Amerikanske hangarskip i norske farvann hadde vi mer av for 40 år tilbake enn i dag, og da hadde de atomvåpen om bord, og flere typer fly som kunne levere dem. Det har de ikke nå, med mindre Pentagon og hele det militære apparat har klart å holde hemmelig gjennom tre decennier, at de har lagre for atomstridshoder om bord på hangarskip, med all den krevende logistikk, sikkerhetstiltak, spesielt dedikerte og trente mannskaper, drill og øvelser m.m. som det fører med seg. Titusenvis av befal og mannskaper måtte i tillegg ha klart å holde tett om dette. Nei – disse stridshodene forsvant etter opphøret av den kalde krigen – det siste i 1993. De ble altså fjernet for ca. 30 år tilbake, og vår forsvarsminister hadde derfor rett i det han sa i NRK-programmet Debatten 24. mai i anledning besøket i Oslo av hangarskipet USS Gerald R. Ford. Han kunne godt ha formulert seg mer utfyllende og presist, kanskje – det får hans rådgivere i departementet ta på seg skylden for.

At amerikanerne her, som på andre områder, ønsker å opprettholde tvetydighet, er så, men det står etter min mening ikke til troende at atomstridshoder er tilbakeført på hangarskipene, om man analyserer alle relevante faktorer, som jeg har nevnt en del av ovenfor. I 1975 hadde vi en episode da hangarskipet USS Nimitz ble nektet besøk i Oslo, ikke med begrunnelse i høy sannsynlighet for atomvåpen om bord, men i at det hadde atomreaktor som fremdriftsmaskineri; det kunne jo gått på grunn og blitt skadet, med radioaktivt utslipp som følge av skaden, var argumentene den gangen. Der og da unngikk regjeringen å forby besøket med begrunnelse at den antok at det var atomvåpen om bord. Mye hoderysting hos allierte, og daværende statsminister Trygve Bratteli tok et nødvendig grep som fikk navnet hans knyttet til et diplomatisk kunststykke: en erklæring som skulle kunne gi et tilforlatelig grunnlag for å håndtere besøk av marinefartøyer som antagelig hadde atomvåpen om bord. Den såkalte Bratteli-erklæringen lød omtrent slik: Norske myndigheter forutsetter at et fremmed lands krigsskip som anløper en norsk havn ikke har atomvåpen om bord, og legger til grunn at allierte og andre atommakter respekterer denne forutsetningen. Som å høre forsvarsminister Gram, altså.

I og med at et annet lands marinefartøy har immunitet i henhold til folkeretten når det ligger i norsk havn, kan det ikke inspiseres, og Bratteli-erklæringen var klokt utformet i relasjon til både dette og den praksis som gjelder blant Nato-land som disponerer atomvåpen at de verken bekrefter eller benekter når de får spørsmål om det er atomvåpen om bord. Men Gram kunne altså vært mer utfyllende i sitt svar, og gitt et historisk tilbakeblikk. Programlederen burde også ha bedt om kilde for det som ble sagt av en sjøoffiser i samme TV-program, at det er normalt at amerikanske hangarskip har atomstridshoder om bord når de legger ut på et lengre tids oppdrag. Det hadde vært interessant å vite, men en eventuell kilde for dette kan trolig ikke røpes, og da henger jo uttalelsen i løse luften. Den har rett og slett ikke hold i noe av det kildemateriale som finnes, bl.a. i US Naval Institutes løpende rapportering om amerikanernes våpensystemer og policy for deployering. Snarere er det lett tilgjengelige kilder på at amerikanerne i lys av den våpenteknologiske utvikling og endringene i stridskonsepter ser seg bedre tjent med å ha taktiske atomvåpen knyttet til US Air Force enn US Navy.

Nå forholder det seg ikke slik at et amerikansk hangarskip seiler alene; det er en liten armada av fartøyer som følger det og kan beskytte det mot konvensjonelle så vel som atomstridshoder levert med torpedoer, missiler eller hypersoniske glidere. Det eneste jeg kan tenke meg av våpensystem med atomstridshode i denne armadaen måtte være en type dypvannsbombe eller -torpedo som eventuelt skulle kunne stanse en russisk monstertorpedo som bærer det prangende navn Poseidon, med et to megatonns termonukleært stridshode. Vel å merke, om en slik torpedo skulle bli noe mer enn et fantomvåpen som Putin bruker i sin skremselspropaganda. Den ville, om den kom løs fra beddingen, kunne bevege seg over ubegrensede avstander med 70 knops fart og på ekstreme dyp. Men å deployere atomstridshoder på eskortefartøy for å kunne stanse en slik torpedo er vel lite sannsynlig. Det utvikles nok andre motmidler.

De aktuelle amerikanske, taktiske atomvåpen er i all hovedsak bomber – oppgraderte versjoner av B61 - som kan føres av ulike typer kampfly i Nato-land, også F-35 når det er rigget for det. Det er lagret slike våpen i Belgia, Nederland, Tyskland, Italia og Tyrkia – ca. 200 totalt. Stridshodenes sprengkraft er basert på det amerikanerne kaller Dial a Yield, som for en moderne utgave av B61 kan gi alt fra 0,3 til 80 kilotonn sprengkraft. Russland har til sammenligning ca. 2.000 taktiske atomstridshoder som kan leveres fra fly og landbaserte plattformer. Det hører med i bildet at USA og øvrige stormakter i sterkt økende tempo utvikler langtrekkende presisjonsstyrte missiler, med og uten hypersonisk hastighet, som leverer kraftige, konvensjonelle stridshoder mot målobjektene.

Atomstridshoder i ikke-strategiske våpensystemer kan synes å være på vei ut i Nato-land, mens slike våpen er en del av den gjeldende militære doktrinen i Russland, hvor det står at de kan brukes dersom fedrelandets territorium og statens eksistens er truet i en krigssituasjon, eller for å eskalere en stridssituasjon så kraftig at motstanderen gir opp. Kina er et litt ubeskrevet blad i denne sammenheng, men har som erklært mål å komme på høyde med USA i militær slagkraft, både konvensjonelt og kjernefysisk. I USA er et strategisk konsept som kalles Conventional Global Strike (CGS) under utvikling. Det vil si, konseptet har egentlig vært av og på agendaen i Pentagon siden 1982, men har fått ekstra moment de siste årene. «Prompt» legges noen ganger til foran «Global», og indikerer at det som skal slås ut skal skje innenfor en tidsramme på én time.

Nå seiler USS Gerald R. Ford langs norskekysten, og jeg krysser fingre for at hangarskipet ikke beveger seg særlig lengre nord enn til havområdet utenfor Troms. Selv om den russiske Nordflåten ikke er hva den var i sovjettiden, vil alarmen gå og vi kan oppleve at russiske marinefartøyer og fly rykker ut med ubehagelig nærkontakt og «knuffing» som følge dersom denne amerikanske «militærbasen på kjøl» kommer for nær russernes sensitive transittområde og baser for strategiske ubåter. Jeg regner med at norske myndigheter har hatt et sterkt ord med i planleggingen og derved av fellesøvelsens geografiske begrensning.

Til slutt må jeg fortelle en selvopplevd historie som har relevans til det tema jeg har tatt for meg her. Jeg var i egenskap av statssekretær i Forsvarsdepartementet invitert om bord i et amerikansk hangarskip som deltok i en Nato-øvelse i august 1985. Å stå på broen ved siden av skipssjefen på USS America mens kolossen fosset innover Vestfjorden, var en opplevelse av det slaget som fester seg godt i minnet. Om hangarskipet med sitt enorme dekk og 75 pent parkerte fly var et imponerende skue, var naturomgivelsene mer imponerende, og mektigere – så mektige at de så ut til å kunne svelge hangarskipet der det fosset innover i en fjord som ble stadig smalere. Jeg er ganske rolig av natur, men må innrømme at jeg hadde vært innom tanken om en skipssjef i selvmordmodus, da viseadmiralen med stolt mine, og antydning av et lurt smil, sa (det sitter liksom klistret i minnet): «Sir - what you are about to see now, is a maneuver very seldom done – it’s a tremendous strain on the ship, you see». Og så ga han følgende kommando: «Starbord engines full power forward, port side engines full power in reverse!», og kolossen snudde på femøringen – riktignok med sterke protester i form av skjelvinger gjennom skroget, men uten å kaste av seg et eneste fly. Dekket forble i vater. På dekket sto forresten flere fly av typen A6 Intruder, som var rigget for å levere bomben B61.

Hadde denne manøveren vært gjennomført med USS Gerald R. Ford på samme sted, med sin 337 meters lengde, tror jeg det hadde gått med noen båtnaust langs Vestfjorden.