Gå til sidens hovedinnhold

Norsk presse må avvise kravene om å revidere journalistikken etter 2011

Nye tendenser til flokkdannelse i norsk presse, med mytedannelser om kollektiv svikt etter 22.juli.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Den siste uken har kravene økt i styrke om å revidere journalistikken etter 22. juli 2011. Det kan føre til det motsatte av det man ønsker å oppnå, hvis det er å skape et større mangfold av ytringer gjennom å demokratisere og moderere det politiske ordskiftet.

Aviser er tidsbilder som på sitt beste skiller mellom sant og usant. Men som sjelden kan tilby en fasit på hva som er rett og galt. Rapportering og publisering skjer i hurtig tempo, mens avisenes egne standpunkter formes under tidspress innenfor en løpende dagsorden.

Enhver redaksjon, uansett hvor i landet den har ståsted, må alltid være ydmyk og lyttende. Men hver eneste utgivelse hele veien fra Kirkenes til Lindenes er skapt etter beste evne, og samvittighetsfullt, ut fra det som er tilgjengelig informasjon, basert på nyhetsdøgnet. Og innenfor rammen av pressens selvjustis.

Men både nyhetsreportasjer, analyser og ikke minst debatt- og lederartikler falmer ofte i historiens lys. Noe står seg, andre tekster gjør det ikke. Det som virket klokt for fem år siden, kan i dag fremstå som plumpt, ja til og med sårende. Det behøver vi ikke være så engstelige for. Det er på den måten pulsen slår i et levende demokrati der perspektivene skifter i de frie mediene.

Mange norske aviser, iallefall de som har levd en stund, har selvfølgelig mye skit på nevene og i arkivene sine. Det spørs bare hvor langt tilbake i tid man orker å gå for å grave den opp. Hva skrev og mente man i opptakten til 2. verdenskrig?

Nordlys har sitt å streve med. Vi var et kamporgan for utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget, et stygt overgrep mot samene. Mens demonstrantene i Finnmark ble båret bort av politi, skrev vi på lederplass om «Hysteriet i Alta»: «Motstanderne bringer norsk folkeopinion til randen av hysteri, i arbeidet for å få vårt parlamentariske demokrati erstattet av noe helt annet.»

Det var sterke ord som opprørte leserne i samtiden. Men det var den daværende sjefredaktørens klare privilegium å sette disse ordene på trykk selv om de virket støtende. Burde vi sette ned en intern granskingskommisjon om hans vurderinger i en sak som var vond og opprivende for samefolket?

Aftenposten var pådriver for den norske militære deltakelsen i bombingen av Libya i 2011. Norske fly slapp nærmere 600 bomber. Hvor mange døde? Bør avisen granske sin egen dekning og kanskje beklage?

En praksis med botsgang og revidering av journalistikk vil få noen konsekvenser som vi bør tenke nøye over. Dersom logikken får fotfeste, blir redaktørene satt ut av funksjon. Redaksjonelle valg som blir tatt i 2021 med den kunnskapen vi nå har, kan kort tid senere bli visket vekk gjennom rop og krav som drives frem av den rådende tidsånden og algoritmene på Twitter og Facebook.

Aftenposten har nå beklaget at en av sine reportasjer i 2011 ikke var mer hensynsfullt løst, selv om man holder fast ved at den var riktig å lage. Dagens Næringsliv beklager en formulering i en lederartikkel. Bergens Tidende varsler gransking av hele sin 22.juli-dekning. En av avisens kommentatorer har allerede tatt et oppgjør med en lederartikkel i avisen i august 2011.

«Selv artikler som er i tråd med god presseskikk kan ha utfordret grensene for hva som er akseptabelt å publisere», skriver Bergens Tidendes sjefredaktør Frøy Gudbrandsen i en lederartikkel fredag. Hun og BT ber alle i norsk presse gå gjennom dekningen av 22.juli.

Det er en svært dårlig ide. Hvem skal avgjøre hvor denne grensen går, om det ikke er pressens eget etiske regelverk, og norsk lov, som regulerer ytringer i de redaktørstyrte mediene? Kanskje blir det Gudbrandsen selv som tar jobben med å sette redaktører til side i et historisk perspektiv. Eller det kan bli Erik Waatland som tar på seg rollen som overredaktør i det nye tribunalet.

Waatland, som er redaktør i bransjenettstedet Medier 24, følger opp lederen i BT med å etterlyse anonyme tips om alle artikler som kan ha inneholdt små og store feil i de kaotiske dagene og ukene sommeren 2011. En enkelt formulering, følelser av ubehag på grunn av en tekst, en opplevelse med en journalist, kanskje en tabbe begått av en av de mange sommervikarene i redaksjonene, hva som helst. Alt skal frem i lyset i det pågående oppgjøret.

Det er Waatlands bidrag i forsøket som nå gjøres på å etablere en dominerende fortelling om kollektiv svikt i norsk presse, at man ikke bestod prøven i ukene, månedene og årene etter terroren på Utøya og regjeringskvartalet i 2011.

Ja, det ble begått overtramp og det ble begått feil. Og ja, det var fortielser, som i all annen journalistikk om store hendelser og tragedier som har rammet nasjonen vår.

Men jeg husker en annen side av norske medier i 2011 og den påfølgende tiden. Jeg husker morgenmøter med gråtende reportere og innhold som ble produsert i en tilstand av sorg, sinne og raseri. Med medfølelse, empati, og fordømmelse av den voldelige høyrefanatismen og lidelsen som ble påført så mange.

Arbeidet i redaksjonene var preget av avskyen over angrepet på AUF og Arbeiderpartiet. Samtidig forsøkte redaktørene å bevare roen gjennom å holde fast ved en viktig situasjonsforståelse; at Norge tross alt er et land der de fleste er enige om de store sakene og lange linjene. Og at man derfor måtte unngå å grave grøftene dypere enn nødvendig mellom mennesker, en ambisjon man forsøkte å kombinere med å markere tydelig avstand mot den ytterste, radikale høyrefløyen. Dette tror jeg var rettesnoren for mange redaktører. Det handlet om redsel for dypere polarisering i den offentlige samtalen, et ønske om enda mer pluralisme og åpenhet. I dag kan få inntrykk av at kritikerne mener dette var galt av norsk presse, uten at man klarer å være særlig konkret.

Etter hvert fikk vi også brede og kritiske analyser om mangelfull norsk beredskap. Og nakne beskrivelser av 72 minutters helvete på Utøya, uten å grafse. Vi fikk kommentarjournalistikk av høy klasse, fra Dagbladets John Olav Egeland og andre, om rettstatens verdige oppgjør med massemorderen. Det ga oss også en selvransakende innsikt i hvordan terrorangrepet kunne skje, utført av en av «våre egne». Alt dette, spaltemeter etter spaltemeter med blikket vendt innover mot vårt eget samfunn, er også en viktig del av historien.

Midt i de sterke følelsene i 10 års-markeringen etter 22. juli har norske redaktører holdt hjertet varmt, i en dekning som ruver de siste dagene. Vi har også fått brakt frem ny og viktig informasjon, ikke minst om hvordan AUF har opplevd et trangt ytringsrom. Det skal vi ta på dypt alvor.

Men vi må også holde hodet kaldt når man i norsk presse nok en gang ser ut til å legge på sprang i samme retning, og med stort moralsk patos, denne gang med et helt nytt oppdrag; å retusjere vekk ulike redaktørers selvstendige valg og prioriteringer i fortiden, i Bergen og Tromsø og Oslo. Det kan utløse en jakt på meninger og synspunkter som blir en farlig vei for norsk presse.

Kommentarer til denne saken