Norsk melkeproduksjon er ryggraden i det norske distriktsjordbruket.

Andre produksjoner er også viktig. Enten det er bær-, frukt-, grønnsaks- og potetproduksjon eller en annen produksjon med andre dyr enn Dagros.

Dagros og Litago holder liv i distriktene våre som ingen andre produksjoner – gjennom å omdanne gras fra innmark og utmarksbeite til produkter helt i verdensklasse.

Men nå er denne livsnerven i norsk matproduksjon i spill. Et høyt og uverdig spill.

Økonomien i melkeproduksjonen er elendig, arbeidspresset stort, investeringsbehovet på den enkelte gård enormt og framtidsutsiktene er dystre – for å si det mildt.

TINE industri som bearbeider verdens reneste melk, hevder at prisen ikke kan økes og dytter ansvaret over på staten – regjeringa og landbruksdepartementet.

Staten prøver halvhjertet å bidra med investeringsmidler – slik at de 7000 gjenværende melkeprodusentene ikke skal kaste kortene. Samtidig.

Selv om investeringene på det enkelte bruk ikke er lønnsomme på noe vis – nærmest uavhengig av størrelse på bruket. Mest ulønnsomt er det for de mindre melkebruka, med begrenset fôrgrunnlag, og som derfor verken ønsker eller kan øke produksjonen på gården.

Konsekvensen av dette er at mange av disse melkeprodusentene kaster kortene, innen rimelig kort tid.

TINE industri har åpenbart ikke noe imot at det skjer. Hadde de det – hadde de IKKE dyttet ansvaret videre. Hva staten vil gjøre er i det blå.

Hvem skal redde norsk melkeproduksjon på norske grasressurser?

Hvem skal sørge for lys i husan når Dagros og Litago er sendt til Målselv? I barnehager, distrikts skolene, grendehusene, idrettslagene, lokalbutikkene og kirka?

Skal verdens reneste melk bli utkonkurrert av utenlandsk billig melk fra kyr av annen standard enn NRF-kua vår?

Skjer det, er det en fallitterklæring i verdens rikeste land.

Gi Dagros og Litago en mulighet til å produsere verdens reneste melk til en stadig voksende befolkning i vårt vakre land.

Sett den ikke i et uverdig spill der alle er tapere.