Tiden for OL er inne, sto det på skjermen Mina Gerhardsen slo opp foran ledermøtet i Norges Idrettsforbund i Tromsø lørdag.

Gerhardsen har siden november ledet et utvalg som konkluderer med at norsk idrett er positiv til å påta seg å arrangere Vinter-OL. De mest optimistiske håper på 2030, de mer nøkterne tror på 2034 eller 2038.

Det er neppe tilfeldig at den nye OL-flørten skjedde i Tromsø. I byen som ved ikke bare en, men ved to anledninger, har fått den aller største OL-kniven rett i ryggen fra den norske idrettsmakta.

Og mye i denne første løypemeldingen for en ny norsk OL-søknad høres ut som en hyggelig solskinnshistorie. IOC er visstnok i endring med både ny etikk og nye normer. Ideen om kompakte leker er forlatt. Norge kan nå både satse på gjenbruk, og samtidig ta hele landet i bruk.

Kombinasjonen av gjenbruk og et OL i hele Norge var en standardfloskel på ledermøtet i Tromsø. Men det virker som en veldig stor og temmelig åpenbar selvmotsigelse. Det er jo ikke særlig enkelt å gjenbruke anlegg som ikke finnes.

Det norske IOC-medlemmet Kristin Kloster Aasen kunne i tillegg fortelle ledermøtet at IOCs konsept nå bygger på et viktig premiss. Alle anlegg må være klare før man søker. Man kan altså ikke lengre søke, som tidligere, og så bygge ut infrastrukturen.

Det høres jo ut som en sikker resept på et norsk OL som arrangeres i Oslo, Lillehammer og Trondheim. Det kommer ikke norsk idrett til å kunne samle seg om.

Dessuten kan ingen arrangere OL uten at vertsnasjonens myndigheter garanterer for kostnadene. Det magiske ordet er statsgaranti.

Det Idrettsforbundet kan være ganske trygge på, er at dagens regjering og finansminister i Norge ikke kommer til å garantere for en krone til et arrangement som klumper seg sammen i en slik akse.

Kanskje kan Høyre gjøre det en gang i fremtiden, men det er høyst usikkert om Erna Solberg gir seg ut på et slikt sjansespill. Som statsminister stanset hun Oslo 2022, og vil ikke nøle med å gjøre det igjen dersom OL utløser vond lokaliseringsstrid.

De norske statsbudsjettene er i tillegg under kraftig press. Og politisk vil det nesten være selvmord å understøtte idrettsarrangementer som gir enda mer næring til den store sentrifugalkraften i det norske samfunn, folkevandringen inn mot det sentrale Østlandet fra resten av Norge.

Norsk idrett har store ressurser, men virker hjelpeløse i sin politiske orientering. Man har aldri forstått stort av konfliktlinjen mellom sentrum og periferi, den kanskje mest grunnleggende drivkraften i norsk samfunnsliv.

Det virker som man verken har lest noe Stein Rokkan eller lært noe av Oslo 2022. Hvis Norge skal arrangere OL i en tid da alle budsjetter skal strammes til, må det handle om en dypere kjerne enn at vi er gode på lage «folkefester», som Mina Gerhardsen trakk frem som en særskilt norsk kvalitet.

Hvis man skal spre et OL i flere regioner, må man jo også bruke penger og bygge noen nye nasjonale anlegg. Bare slik kan for eksempel ishockey blir en nasjonal idrett i Norge. Det finnes i dag ikke en eneste ishall nord for Trondheim.

Uten vilje til å gjøre noe med dette, vil det gå med den nye OL-drømmen som de foregående. Den blir kvernet i stykker av opinionen lenge før den kommer ut av startblokka. Det blir ikke noe nytt OL i Norge uten Nord-Norge og distriktene med på laget.