Hvordan dette helt konkret vil utvikle seg og ende opp er allikevel vanskelig å si. Det er i hovedsak spørsmål og usikkerheter som preger, hvor noen særlig store beslutningspunkter vil lede til vidt forskjellige situasjoner. Vi må ta oss tid til å se hvordan utviklingen stabiliserer seg før vi tar de store grepene. For vi har mer enn nok å fikse opp i dagens Forsvar og beredskaps-Norge.

Norsk beredskap i krise

En rekke offisielle rapporter og uttalelser fra ledende personer har vist at mye ikke er på stell i Forsvaret og med nasjonal beredskap i sin helhet. Dette har for all del vært godt kjente utfordringer over lang tid. Det er ingen, fra noen politiske partier som skal kunne påstå at dette er noe nytt. Det er i denne kontekst det er satt opp blant annet en totalberedskapskommisjon og en forsvarskommisjon.

I all hovedsak evner Forsvaret, og øvrige beredskapsetater å overholde de krav de er underlagt. Men, beredskapen er begredelig tynn på mange felt. I tillegg er det mange vesentlige mangler til deler av Forsvaret. Regjeringens grep om å tilføre 3 milliarder ekstra til forsvarssektoren 1.april var etterlengtet og helt nødvendig. Særlig tiltaket om å «øke beredskapsbeholdninger av blant annet personlig utstyr, reservedeler og ammunisjon». Er det noe man lærte fort i Ukraina, så er det at det faktisk trengs missiler og ammunisjon for å kjempe i krig. Den ekstrabevilgningen bør derimot ikke bli en symbolhandling, det kreves så mye mer! Nå forhandles det i disse dager om en økt krisepakke på 14 milliarder i Stortinget.

Det må helt åpenbart flere slike målrettede og konkrete løft på plass for å bare få tilfredsstillende kampkraft ut av det vi allerede har i Forsvaret og sentrale deler av beredskaps-Norge. Det bør være hovedprioriteten de neste par årene – å få det vi har til å virke! Ikke å kjøpe nytt, eller bruke penger på kapabiliteter som bør avgå. Fas ubrukbare systemer ut, jo fortere jo bedre. For å kunne prioritere riktig for lengre sikt så må vi derimot ha is i magen – ellers blir det garantert feilinvesteringer. Vi må ta oss litt tid til å se hvilken retning regional politikk og sikkerhetsutfordringene utvikler seg.

Konturer av fremtiden

Russland er i dag kraftig strukket med tanke på sin konvensjonelle militære evne. De har ikke kapasitet til å ta på mye mer, og de vil ha store utfordringer med å regenerere konvensjonell militær kampkraft de nærmeste årene etter krigen. Vi må og forvente at de vil tenke nytt og restrukturere mye av sin militærstyrke. Hva dette blir, vet ingen. For de sikkerhetsutfordringer de føler de står ovenfor i årene fremover, så vil strategiske og taktiske atomvåpen måtte utgjøre hoveddelen av militær kampkraft for avskrekking og om nødvendig – for bruk i en konflikt med NATO.

Vi vet ikke hvilket Russland som blir stående igjen. Med Putin vil det forbli isolert, og sikkert forsøke seg med øyer av innflytelsesfærer rundt i verden. Det er ikke urimelig å tenke seg at det heller blir et annet Russland på lengre sikt, uten Putin. Hvilket Russland det blir de neste par årene vil og definere rammer for hvordan Kina kan utvikle seg. Kina vil finne sin balansegang, hvor de er helt avhengige av internasjonal handel, med råvarer og markeder. Deres militære utvikling er enorm, men allikevel uklar.

Stormaktsrivaliseringen vil uansett fortsette, og faren for både stedfortrederkriger og statlig sponset terrorisme øker. Både fra stormaktene selv, og drevet frem av dominerende regionale stater – som får et økt handlingsrom som følge av stormaktenes rivalisering. Russland og Kina er godt etablert i Afrika. Russland er i ferd med å overta den praktiske kontrollen med deler av Mali per i dag. Vi må følgelig forvente mer av konflikt og krig, og store områder med handlingsrom for ikke-statlige grupperinger til egen motivert terrorisme eller som spillebrikker for andre.

Fiks manglene, ikke se for langsiktig ennå

Definerende utviklingstrekk må få landes før de pågående kommisjonene skal ende sitt arbeid, og viktige valg skal tas om fremtidens forsvarskonsept med tilhørende større investeringer. Om Finland og Sverige går inn i NATO, vil både Hærens og store deler av Luftforsvarets innretning måtte endres drastisk. Faktisk, hele forsvarskonseptet vårt vil måtte endres drastisk av en slik utvikling. Det er og stor usikkerhet om hvilket Russland består, og ikke minst hvordan militærstyrkene omformes etterpå. I alle tilfeller vil strategiske og taktiske atomvåpen stå igjen som deres reelle kampkraft ovenfor NATO i overskuelig fremtid. Dette bør i økende grad reflekteres i beredskapsarbeidet allerede nå, sivilt så vel som militært.

For nå bør derimot prioriteringen være å få opp Forsvarets status med at de kampsystemer som eksisterer gis reell kampkraft, og at samfunnsberedskapen tas på alvor av alle ansvarlige etater, sentralt som regionalt, og av næringsliv som både bør ha egeninteresse i å sikre sin aktivitet og at de som har det tar sine samfunnsansvar på alvor.