Svalbardtraktaten forbyr militære installasjoner og bruk av øyene i krigsøyemed. Men i og med at vi krever full suverenitet er vi forpliktet til, i rimelig grad, å kunne hindre også andre fra å utnytte Svalbard i krigsøyemed.

Vi har i realiteten et 1939/40-lignende scenario. Da påberopte vi oss, som suverén nasjon, nøytralitet, men viste svak vilje og evne til håndhevelse. Konsekvensene kom i form av «City of Flint»- og «Altmark»-sakene og 9. april; men så har vi også «Berlin»-affæren under første verdenskrig 1914-18.

Sakens kjerne

Siden vi ikke kan ha militære installasjoner på Svalbard, må vi ha nødvendig evne til rask håndhevelse fra fastlandet, fra Nord-Norge. Det har vi ikke. Det kommer vi straks til, men la oss aller først repetere våre tre nevnte erfaringer, i korte kortversjoner.

Lær av historien:

Hjelpekrysseren «Berlin»

«Berlin»-affæren begynte 16. november 1914 da den tyske 17.000 tonns hjelpekrysseren «Berlin», et væpnet passasjerskip, arrogant og uhindret seilte forbi Agdenes kystbefestninger og ankret på Trondheim havn, angivelig for å reparere. Dette tillot nøytralitetsforskriftene rent generelt i 24 timer; men Trondheim havn var kunngjort krigshavn og der kunne man ikke gjøre sånt uanmeldt og uten tillatelse. Vi ga allikevel 24 timers frist, som «Berlin» overskred. Til tysk forbløffelse og ergrelse internerte vi så skipet og mannskapet, i Hommelvik, for resten av krigen.

Ikke noe dumt trekk. Vi hadde fremdeles det meste av forsvaret fra 1905 intakt, vi hadde mobilisert nøytralitetsvakt og nå satte vi oss i respekt overfor begge krigførende sider. «Berlin»-saken er undervurdert i fremstillingene av hvordan Norge bautet seg videre gjennom krigen 1914-18.

Og til ettertanke - «Berlin»-affæren fikk et etterspill. Sjefen på Agdenes ble gransket for passivet. Hvordan hadde «Berlin» bare kunnet seile forbi? Sjefen slapp unna men fikk ny jobb. Det kom ny sjef, sønn av en skipper og handelsmann fra Moskenes og åpenbart bestemt på at denslags ikke skulle få gjenta seg der han var sjef. Han het Birger Eriksen og var sjef på Oscarsborg 9. april 1940.

«City of Flint»

«City of Flint» var et amerikansk 5.000 tonns lasteskip som i oktober 1939, mens USA ennå var nøytralt, ble kapret av det tyske «lommeslagskipet» «Deutschland», på vei til engelsk havn med last tyskerne definerte som «kontrabande» (som de derfor kunne beslaglegge). Tyskerne satte prisemannskap om bord og også det fangne mannskapet fra den senkede britiske «Stonehenge». De heiste dansk flagg og kalte skipet «Alf».

Under amerikanske protester ble skipet ført til Murmansk. På denne tiden gjaldt jo fremdeles den tysk-sovjetiske vennskapspakten. Tyskerne fremforhandlet en avtale med Norge om at skipet skulle få transittere norske farvann sørover, på vei til tysk havn. Vi sendte med mineleggeren «Olav Tryggvason» som eskorte. Slett ikke bra; men da tyskerne mot avtalen førte skipet i havn i Haugesund, åpenbart fordi de fryktet engelske Royal Navy, mannet vi oss opp, internerte det tyske prisemannskapet og lot «City of Flint» heise amerikansk flagg og seile hjem. Tyskland protesterte energisk; men lille og svake Norge hadde jo her store og mektige USA i ryggen.

«Altmark»

Saken er godt kjent, men det overses oftest hvor fomlete Norge opptrådte. Skadet og med Royal Navy utenfor, senket det tyske «lommeslagskipet» «Graf Spee» seg selv i munningen av La Plata, Uruguay, 17. desember 1939. «Graf Spee» hadde seilt som raider og hadde senket ni britiske handelsskip. 303 fanger var satt om bord i hjelpeskipet «Altmark», en 11. 000-tonner, mens «Graf Spee» beholdt 27 fangne offiserer. Etter press fra resolutte Uruguay ble disse satt fri og fortalte straks om fangene om bord i «Altmark». Dette ble altså internasjonalt kjent. Aftenposten meldte om fangene 10. januar 1940.

Men i Norge var det utrolig nok bare sjefen for 2. Sjøforsvarsdistrikt i Bergen, admiral Carsten Tank-Nielsen, som reagerte! 11. januar sendte han ut rundskriv; som åpenbart ikke ble lest!

«Altmark» gikk nord om Island og sto inn i Frohavet og ble oppdaget av Linesøy kystvaktstasjon på Fosen 0340 14. februar. Torpedobåten (T/b) «Trygg» lå i Kristiansund og fikk ordre om «lett» visitasjon, som for vanlig handelsskip, hvilket ble gjennomført slik tross at kaptein Heinrich Dau opplyste at «Altmark» hadde to 20 mm maskinkanoner og fire 7,92 mm maskingeværer stuet bort. Nå tok Tank-Nielsen affære og beordret T/b «Snøgg» til ny visitasjon, nå for «væpnet» fartøy. Intet funnet!

Tank-Nielsen beordret en tredje visitasjon, og kaptein Dau forklarte nå mannskapet på hele 133 med at «Altmark» var et øvingsskip. Tank-Nielsen, som nå trolig var rasende, gikk så selv ut med jageren «Garm» og praiet «Altmark» i Hjeltefjord, innenfor Bergen krigshavns nordre grense. Det mørknet og Dau fikk ordre om å ta «Altmark» utenom krigshavnen; hvilket betød at han måtte gå farlig nær territorialgrensen. Der ventet Royal Navy.

Dau la «Altmark» ved Holmengrå fyr og sendte, mot instruks, telegram til den tyske legasjonen (ambassaden) i Oslo. Tank-Nielsen holdt «Snøgg» og «Olav Tryggvason» på vakt; men nå grep Oslo inn. Der var utenriksråd Jens Bull holdt underrettet og han bestemte, utenom kommandolinjen, at «Altmark», mot instruksen, skulle få gå gjennom krigshavnen i mørke. Kommanderende Admiral Henry Diesen støttet dette, trolig etter politisk pålegg.

Tank-Nielsen hadde da sendt melding om at det var hørt signaler med vislefløyte fra lasterommet og at «Altmark» hadde kjørt vinsjer for å overdøve dette. I koøyer var det sett at noen vinket. Det ser ut til at i Oslo var meldingen ikke lagt frem for Bull og Diesen. Stort mer rotete kan det vel vanskelig bli.

«Altmark» fikk gå, og 16. februar 0430 ble den observert av et britisk fly av Jæren. Seks britiske jagere, ledet av «Cossack» dukket opp og Dau tok «Altmark» inn Jøssingfjord (mellom Egersund og Flekkefjord). T/b «Skarv» og «Kjell» og bevoktningsfartøyet «Firern» lå som dekning mens T/b «Teist» var på vei. Sjef 1. Sjøforsvarsdistrikt i Kristiansand, admiral Johannes Smith- Johannsen, beordret at hvis britene prøvde å kapre, skulle «Skarv» og «Kjell» manøvrere på hver sin side av «Altmark» for å prøve å utvirke at kapring måtte foregå over norsk marinefartøy. Fra Oslo tilbakekalte Diesen ordren; vi må anta at det igjen var Bull som grep inn.

«Cossack» gikk inn 2300 og etter en kort skuddveksling der seks tyskere ble drept og to såret, ble fangene befridd.

Svalbard

De tre sakene er ikke direkte parallelle til noe vi foreløpig ser konturene av. Men de belyser hvor farlig det er når vi begynner å rote og flikke på regelverk.

Men for å kunne stå ryddig på et regelverk, må vi ha midlene. Det har vi vel slik situasjonen er i dag, men det skal ikke mye til før vi kommer til kort. Og så har vi jo ikke bare Svalbard, da.