Kjendis-presten Einar Gelius fra Arendal utga i 2019 en brannfakkel av en bok der han leverer et kraftfullt skrift om de fundamentale forskjellene på Jesus og Muhammed. Endelig er det en fra prestestanden som tør ta bladet fra munnen og mene noe om Islam. Stillheten fra den kanten har til nå vært øredøvende. Biskopene, den norske kirkes adelskap, gjør stadig sine servile knebøyninger i møtet med Muhammeds kravstore representanter på norsk jord. Gelius avkler feigheten og unnfallenheten hos sin egen prestestand, og deres mangel på forståelse av herrrefolk-tenkningen og fascismen i Islam. Jesus sto for frihet, mens Muhammed sto for underkastelse og tvang. Mens Jesus sto for frigjøring av mennesket fra den religiøse makten i sin samtid, sto Muhammed for makt og kontroll over individet, en tyrann og hevngjerrig overdommer.

Koranen blir således motstykket til norske lover og verdier. Trosfrihet eksisterer ikke i Islam, og strider derfor imot trossamfunnsloven, grunnloven og menneskerettighetene. Dette er sterk kost som norsk offentlighet knapt klarer å snakke om. Katastrofen denne himmelropende forskjellen har skapt ser vi i den islamske verden helt fram til i dag. Dysfunksjonelle samfunn uten fremdrift og utvikling, intoleranse og undertrykking. Vi i den kristne verden har kunnet tolke og forkaste. Islam preges fremdeles av blind lydighet. Kirken er blitt tvunget til å tilpasse seg et åpent og demokratisk samfunn. Muhammeds lære er til sammenligning hevet over menneskerettigheter og all sekulær lovgivning. Islam er politikk og religion i en livsfarlig blanding.

Gelius spør i boken hvorfor vi ikke i Norge setter like kritisk søkelys på Islam og innholdet som predikes i moskeene, som vi gjennom historien har gjort med kirkens lære? Hvorfor denne lammende angsten for saklig kritikk av Islam og Muhammed? Kritikk og harselas av kristendommen har såret og krenket de kristne, men det har de tålt uten å ty til terrorhandlinger.Ytringsfriheten, alle friheters mor, har vært garantisten for det.

Slik jeg leser den, blir boken til Gelius også en døråpner for andre viktige problemstillinger i dagens Norge. Vi vet at de som er kritiske til bistand, innvandring eller Islam kvier seg for å uttale seg offentlig av frykt for å bli hengt ut som rasister. Annerledes tenkende slipper derfor vanskelig til med motforestillinger. De som prøver, blir overfalt med usaklige argumenter, hengt ut, og tillagt meninger og negative egenskaper de slett ikke har. De bringes etter hvert til taushet. Belastningen blir for stor. Fremdeles hører vi også tøvet om at nordmenn er så rasistiske. Nordmenn er da tvert imot over alle grenser tolerante og rause. Mange vil vel mene dumsnille og naive er mer presise uttrykk.

Jeg tror likegyldigheten hos våre politikere for endringen av det norske samfunnet uroer mange. For meg ser det ut til at den akademiske eliten på forunderlig vis har klart å tilrane seg oppgaven med å oppdra det norske folk til å akseptere en islamsk ideologi med helt uakseptable verdier.

Undersøkelser viser klart at innvandringen av muslimer skaper frykt over hele Europa. Også i Norge er vi blitt redde for å si hva vi mener. De fleste muslimer er selvfølgelig fredelige, arbeidsomme og gode mennesker. Men dette blir sørgelig irrelevant i møte med kreftene i Islam. Italienerne var også fredelige, men det ble skremmende irrelevant etter at Mussolini kom til makten. Det samme så vi under Hitler-regimet, Mao-regimet og under Stalin. De fleste borgere var moderate, men gjorde ingenting. Likegyldigheten ble deres skjebne.

Vi har fått en type fryktkultur som jeg tror skremmer folk fra å uttrykke sine instinktive bekymringer for fremtiden. Det politisk korrekte ser ut til å ha tatt kontrollen over det frie ord. Ytringsfriheten må aldri bli et forhandlingskort i møtet med Islam. Uten en fri og åpen debatt der den alminnelig borger også blir hørt og respektert, blir demokratiet bare en illusjon.

I boken tangerer Gelius mange av disse problemstillingene, og sier rett ut at han frykter vi kan miste det frie demokratiet hvis vi lar Islam få fotfeste i Norge. Dette er kloke ord fra en modig mann, som har skjønt hvilke negative krefter som ligger innebygget i den politiske fascist-doktrinen Islam. Boken er for troende, som for ikke-troende, folkeopplysning på sitt beste.