Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Gassanlegget på Melkøya i Hammerfest er i dag et av Norges største punktutslipp, det tilsvarer hele to prosent av Norges utslipp på ett enkelt utslippspunkt – det er betydelig. For å nå klimamålene er vi nødt til å ta tak i store industriutslipp som dette.
I debatten om Melkøya har enkelte sagt at det ikke spiller noen rolle for klimaet om vi kutter utslippene her. Påstanden er at de samme utslippene vil dukke opp igjen andre steder i Europa siden Norge er del av det felles europeiske kvotesystemet der kutt i klimagasser ett sted fører til at industri et annet sted kan øke sine utslipp. Dette resonnementet halter.
Argumentet baserer seg på en misforståelse om hvordan kvotesystemet faktisk fungerer, hva formålet med det er, og hvordan klimapolitikken nå utvikler seg i Europa.
Elektrifisering av Melkøya, ødeleggende for andre
Kvotemarkedet tvinger fram omstilling
Europas kvotemarked fører til at de samlede utslippene av klimagasser går ned. Grunnen er at den totale mengden tilgjengelige kvoter reduseres, år for år. Dette er en kraftig drivkraft til omstilling bort fra fossile brensler, som vi vet er hoveddriveren bak klimaendringer. Med dagens reduksjonstempo vil det gå tomt for kvoter i 2040. På veien dit blir det stadig færre kvoter å få tak i til en stadig høyere pris. Det blir derved stadig dyrere å slippe ut klimagasser, ergo desto billigere å legge om til utslippsfrie alternativer.
Hele systemet skjerpes nå kraftig med at en andel av kvotene blir slettet permanent, noe som gjør at det blir færre tilgjengelige kvoter i markedet. Før sommeren slettet EU mer enn 2,5 milliarder kvoter. En slik innstramming gir en sterk impuls til et økt tempo i utslippskuttene. Da velger mange bedrifter nettopp det, å omstille seg, for å slippe kostnaden ved fortsatt klimagassutslipp. Samtidig posisjonerer de seg for nye muligheter i et marked som etterspør grønne produkter og tjenester.
Kjernen i det hele er dette: alle lønnsomme klimatiltak må gjennomføres, jo før jo bedre. Vi må gjennomføre flest mulig utslippskutt innenfor kvotesystemet for at det skal være mulig å stramme inn systemet over tid. Alternativet er at prisen blir så høy at industrien flyttes ut av Europa eller at klimaambisjonene svekkes. Kvotene representerer den totale mengden utslipp vi fortsatt kan tillate oss på veien mot en karbonnøytral framtid. Kvotemarkedet er den mest effektive dugnadsinnsatsen for å kutte utslipp og skape jobber. Nå ser resten av verden til oss når det gjelder å få utslipp ned og omstilling opp raskt.
FNs medlemsland er enige om at alle må gjøre sin del av klimajobben. Hvert land har ansvar for sine egne utslipp. Norge skal kutte 25,8 millioner tonn CO₂ innen 2030. Klimamålet vårt er faglig forankret. Det er direkte avledet av det Parisavtalen og det FNs klimapanel sier vi må få til for å klare å unngå katastrofale og uhåndterbare klimaendringer med mer ekstremvær. Det er ikke lengre rom for å si at det passer ikke akkurat her hos oss. Alle må bidra om vi skal lykkes, og vi har knapt med tid.
Alarm fra Narvik
Den politiske kontrakten
Det er heldigvis bred politisk enighet om at norske bedrifter deltar i kvotemarkedet. Norske bedrifter kan finne det lønnsomt å kutte egne utslipp framfor å kjøpe kvoter, fordi prisen på CO₂ blir for høy.
I tillegg ville det vært et alvorlig brudd på kontrakten mellom myndigheter og næringsliv. Å først friste med virkemidler for omstilling for så å nekte når investeringen skal skje, er å føre næringslivet bak lyset. Det er ikke slik vi styrer Norge.
Miljøbevegelsen har lenge vært opptatt av at Norge må kutte mer på hjemmebane. Det er skremmende at mange har snudd i dette spørsmålet. Omleggingen til full drift med kraft fra nettet ved Melkøya vil alene vil gi oss mye av den utslippsreduksjonen som skal til i 2030 for å kutte 55 prosent av Norges utslipp. Det er et viktig bidrag til regjeringens klimamål.
Beslutningen om Melkøya har flere reelle dilemmaer, men effekten på nasjonale klimagassutslipp er altså ikke et av dem.
