Gå til sidens hovedinnhold

Norges interesser i Nordområdene må høyere opp på den politiske dagsorden

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Når den norske forsvarsledelsen kan «gi bort» en fregatt til US Navy i et lengre tidsrom for å beskytte et hangarskip i andre farvann enn våre egne, er det etter min mening tegn på at den rådende sikkerhetspolitiske strategi er forankret i en oppfatning av hva som er vitale norske interesser som er moden for revisjon. Det samme kan man si om den avtalen som nå er på høring om å gi USA fritt frem på tre flyplasser og én orlogsstasjon med strategiske bombefly og reaktordrevne angrepsubåter, som gir en profil rettet mot Russlands annenslagsevne med strategiske kjernevåpen (SSBNs) i Nordflåten. Det er kapasiteter som ikke truer Norge, men som skal avskrekke et førsteslag med atomvåpen fra USAs side. Samarbeidet med USA vil gå helt greit uten denne avtalen. Det er andre trusler mot vårt samfunn fra russisk side som må, og kan håndteres bedre, og de kommer digitalt og er meget farlige om vi ikke møter dem med klokskap og kraft. Det skal jeg ikke ta opp her.

Nasjonale interesser er kanskje et litt unorsk uttrykk. Man hører sjelden norske politikere ønske å gjennomføre noe fordi det er i Norges nasjonale interesse. Det betyr imidlertid ikke at det å forfølge visse nasjonale interesser spiller en mindre rolle i norsk sikkerhetspolitikk, særlig i utenrikspolitikken, enn det gjør for andre stater. Det er to områder som peker seg ut hvor nasjonale interesser forfølges aktivt; det er Nordområdene og Den internasjonal rettsorden. Det er utviklet så vel strategier som løpende planer og prosjekter for å ivareta nasjonale interesser på disse områdene. Jeg skal ta for meg førstnevnte område.

Nordområdene gjøres til gjenstand for politisk gjennomgang i egne stortingsmeldinger med ujevne mellomrom, med tilhørende strategier som viser de ambisjonene Norge har, og hvilke ulike virkemidler som brukes for å fremme miljøvern, økonomiske interesser og hevde norsk suverenitet. Strategiene og virkemidlene er forankret i historiske, gjenkjennelige trekk ved norsk utenrikspolitikk. Sjøfart og havrett, samt forvaltningsrollen og -ansvaret på Svalbard har gitt oss kompetanse og respekt internasjonalt, og en god forhandlingsposisjon i ivaretakelsen av interessene. Delelinjen i Barentshavet mellom norsk og russisk sokkel, som ble avtalefestet i 2010, og etableringen av et forvaltningsregime for fiskeressursene i den såkalte Gråsonen, som Russland respekterer, er ikke mindre enn en bragd av en småstat i sitt forhold til en stormaktnabo med store ambisjoner og sikkerhetsbehov i samme geografiske område. At Norge også generelt har fått folkerettslig avklaring av kontinentalsokkel og økonomiske soner, også rundt Svalbard, er av stor verdi i ivaretakelsen av vitale nasjonale interesser i Nordområdet og Polhavet.

Norge har opptrådt en smule imperialistisk ved å påberope seg rettigheter i en fiskerisone rundt Svalbard, som sammenfaller med den økonomiske sonen, selv om Svalbardtraktaten begrenser Norges jurisdiksjon ut til territorialgrensen. Men det synes å bli avskrevet på kontoen for hva man kan tillate seg når man ellers er snill og grei og likebehandler alle i et godt ressursforvaltningsregime. Norske «hav- og fiskeridiplomater» er dyktige, jfr. den nylige skarpe tone fra EU som reaksjon på at fiskekvoten ble redusert som følge av at Storbritannia fikk sin kvote med seg etter Brexit. Brått la stormen seg, og det ble ganske stille. Dette er et betydelig aktivum for Norge.

Kystvakten har fått økt betydning i denne sammenheng, med ressurser til å inspisere og kontrollere og vise nærvær i de store havområdene som Norge har jurisdiksjon i, og signalisere norske interesser i regelmessige og forutsigbare mønstre. Det er en særskilt utfordring for Norge at forholdet til Russland i stor grad må håndteres bilateralt. Det gir imidlertid også muligheter, ved at det kan skje utenom den stormaktrivalisering som ellers preger det sikkerhetspolitiske bildet. Skulle Russland få medhold i FNs kontinentalsokkelkommisjon i sitt syn på hvor langt ut landets kontinentalsokkel strekker seg har også russerne en meget god forhandlingsposisjon vis a vis øvrige arktiske stater, og det bør være nærliggende for Norge å støtte nabolandet Russland. Hvilken stat som i fremtiden skal ha rett til å sette sitt flagg på nordpolpunktet, Russland, Canada eller Danmark bør vi ha et avslappet forhold til.

Det at Norge har et folkerettslig avklart forhold til Russland i Nordområdene, og på det grunnlaget kan bygge og vedlikeholde forvaltningsregimer som russiske myndigheter respekterer og etterlever, samt bygge relasjoner ellers som berøringsflatene med Russland åpner for, er – etter mitt syn - uten sammenlikning Norges viktigste nasjonale interesseområde for politikkutforming, strategivalg og konkrete handlinger i tiårene fremover. Det åpner også for å knytte andre arktiske stater til slik relasjonsbygging,

Russland har demonstrert å være en stat som ser militær makt som utenrikspolitisk virkemiddel, et forhold som gjør det naturlig å se grundig på hvilken rolle militære styrker bør spille i Nordområdene, sett fra et norsk synspunkt. Militærmaktens politiske funksjon er en stor utfordring i Norges sikkerhetspolitikk, både for utenriks- og forsvarsdelen av den. Småstaten Norge er ikke komfortabel med å tenke på militære styrker som utenrikspolitisk virkemiddel. Men militær tilstedeværelse har som formål å påvirke omgivelsene til å akseptere at man gir prioritet til sine interesser i et område, og dersom andre stater opplever at Norge ikke er til stede med marinefartøyer i områder hvor vi hevder å ha interesser, vil det bli oppfattet som svakhet som i en gitt situasjon kan utnyttes. Militær tilstedeværelse gir også myndighetene evne til å håndtere episoder og utfordringer på lavest mulig spenningsnivå, slik at opptrapping kan unngås. Kystvakten kan ikke erstatte denne funksjonen i en spent situasjon.

Det avtegner seg store utfordringer, men også muligheter i årene fremover i ivaretakelsen av dette interesseområdet, som er av så vital betydning for Norge, om vi bare evner å se helheten og å utnytte egen kompetanse og ressurser på en god måte. Vår nye regjering skal ledes av en person som har markert interesse, kunnskaper og engasjement for Nordområdene, og som har forstått at norsk sikkerhetspolitikk må favne denne helheten. På tampen av sin tid som utenriksminister sa Jonas Gahr Støre i en viktig tale om sikkerhetspolitikk den 16. mai 2012:

"Vi må i dag legge til grunn et utvidet sikkerhetsbegrep – som omfatter territoriell, økonomisk, sosial, politisk og økologisk sikkerhet. Begrepet illustrerer kompleksiteten i det sikkerhetspolitiske bildet. Vi kan ikke velge bort én del. Det understreker betydningen av å ha et bredt sett virkemidler."

Denne oppfatningen har tilslutning i fagmiljøer og er ikke motsagt av noe politisk parti. Men det er nok flere enn meg som gjerne hadde sett en mer bevisst og kraftfull politikk langs disse linjer i de ni årene som er gått siden Støres tale.

Kommentarer til denne saken