• Åpent brev til statsministeren, finansministeren, landbruksministeren

Dette er enkle og viktige spørsmål som fortjener tydelige svar. Men det kan være gode grunner til å reflektere ekstra over problemstillinger som kanskje framstår som nesten infantile.

I moderne tid har Norge hatt og vil trolig ha økonomiske muskler til å kjøpe den maten vi trenger på verdensmarkedet. Mat som er produsert under gunstigere forhold enn det vi har her på steinrøysa i en avkrok av Europa hvor både klima og arrondering er mildt sagt utfordrende

Likevel håper og tror jeg at langt de fleste av Norges befolkning umiddelbart vil svare ja på spørsmålet om Norge bør nytte tilgjengelig jordbruksland til nettopp å dyrke mat - til å brødfø sin befolkning i så stor grad som mulig – helst 50% eller mer. Dette er et moralsk ansvar som vi har på denne vår klode med ustoppelig økning i folketallet, og der forverret klima og stadige naturinngrep gjør større og større områder ubrukelig. I tillegg sier forhåpentlig de fleste at Norge plikter å opprettholde en matberedskap, også pga. mulige konflikter som kan hindre verdenshandelen og eventuelle pandemier.

Men det er et annet viktig argument for å ivareta landbruksarealene, et argument som åpenbart få tenker på.

Trenger Distrikts-Norge folk?

I dag er det et faktum at distriktene er i ferd med å avfolkes. Viktor Norman, leder av Demografiutvalget i 2020, uttrykte at Distrikts- Norge er i ferd med å bli gamlehjem i naturskjønne omgivelser. Og videre, om politikerne ikke tar tak i problemet NÅ, blir distriktene fort naturskjønne kirkegårder. Et slikt tankespinn butter fort mot noe utenkelig – hva vil egentlig være igjen av Norge uten distrikt med folk? Noen landkommuner med til dels shabbye kommunesentre, og noen kystkommuner med fiskeoppdrett.

Jeg tar meg den frihet her og nå å uttrykke at bøndene er Norges viktigste yrkesgruppe både fordi de dekker befolkningens behov for mat og i tillegg opprettholder liv i distriktene – i Norge. Bøndene er og må være grunnmuren for å gjenopprette livet på bygda. Det er verdt å ta med seg det faktum at landbruket har en dobbelt sysselsettingseffekt. I 2017 var det beregnet at over 100 000 personer hadde en jobb på grunn av det norske jordbruket. Matindustrien er således Norges største fastlandsindustri.

Spørsmålet er så – hvordan kan man motvirke avfolkningen i Distrikts-Norge? Dette er et problem som krever flere og tunge tiltak - denne elendige utviklingen har pågått over altfor lang tid. Over mange år har det vært lagt ned flere gårdsbruk pr. dag. Matproduksjonen har i stor grad blitt opprettholdt fordi mye av jorda fortsatt driftes. Men i lengden betyr dette en katastrofe for det pulserende livet i byga, det sosiale og kollegiale miljøet blir borte, bønder som er igjen, blir ensomme.

Men hvordan skal politikerne kunne motvirke at bønder slutter, eller helst stimulere til at unge ønsker å overta etter at foreldregenerasjonen gir seg? Det bildet som har blitt klar for meg de senere år, er at bønder lenge har dyrket jorda og produsert mat nesten på pur idealisme. Timelønna for en bonde er under minstelønna for engasjert ekstrahjelp, og arbeidsinnsatsen er gjerne det dobbelte av det normalt arbeidsår. Beregningen av inntekt i jordbruket er ganske komplisert, og det er ikke alltid like enkelt å sammenligne med andre yrkesgrupper. I 2020 ble det oppgitt at et årsverk i landbruket hadde en avkastning på knapt kr 328 000, og familiens arbeidsfortjeneste lå på om lag kr 156 pr. time.

Når det i tillegg er slik, at uansett hvor stor prisstigning det er på innsatsfaktorene jordbruket, så kan bonden ikke øke prisen på varene som selges, så blir jo bildet enda dårligere. Dette fordi Landbruksforhandlingene setter rammene. I år har Staten gitt noe ekstra. Men det er fortsatt langt igjen – bønder melder at de må redusere produksjon fordi prisen på kunstgjødsel er i ferd med å knekke dem. Skulle det ikke være slik at helt ekstraordinær kostnadsutvikling kunne åpne for helt ekstraordinære tilskott – uten at dette kolliderer med forhandlingsinstituttet?

Men uansett komplisert eller ikke. Vår statsminister har nettopp vært i Tromsø og ytret stor bekymring for nedgangen i folketall - som også er urovekkende ut fra et sikkerhetsmessig perspektiv. Støre snakket særlig om å satse på grønn industri for å få opp folketallet, inn i dette må det satses tungt på grønn primærproduksjon.

Norge kan ikke lenger være bekjent av at landets viktigste yrkesgruppe skal ha ansvaret for å opprettholde distriktene og produsere mat på pur idealisme og dugnad. Alle jordbrukere må så snart som overhode mulig gis en arbeidsinntekt som kan gi bøndene en anstendig levestandard Norge.