Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Putins bruk av historie for å legitimere krigføringen i Ukraina har blottlagt Kremls aggressive historiepolitikk. Det er nå åpenbart at fortellinger om fortiden brukes som et verktøy i russisk utenriks- og sikkerhetspolitikk.
Kremls historiepolitikk er imidlertid ikke et nytt fenomen. Den har blitt utviklet gjennom de to siste tiårene for å bygge støtte for regimet i den hjemlige opinionen og samtidig slå tilbake mot Ukraina og andre tidligere sovjetrepublikker og østblokkstater, som har insistert på å løsrive seg fra sovjetarven, bygge nasjonal identitet og skrive historie på egne premisser.
Særlig har historien om andre verdenskrig vært gjenstand for strid i de såkalte minnekrigene mellom Russland og nabostater i Sentral- og Øst-Europa. Mens Ukraina, de baltiske statene og andre har argumentert stadig sterkere for at Den røde arme var en okkupasjonshær som urettmessig ble stående på deres territorier etter den tyske kapitulasjonen i 1945, har den russiske Dumaen vedtatt lover som «beskytter minnet» om sovjethæren fra det Kreml omtaler som historieforfalskning og angrep fra fiendtlige stater.
Kremls bruk av historien for å legitimere geopolitiske aggressive ambisjoner skjøt fart i forbindelse med den folkerettsstridige anneksjonen av Krym i 2014, og fikk en ny omdreining med den fullskala invasjonen av Ukraina i fjor. Minnekrigene har blitt til varm krig.
Også Norge har vært gjenstand for russisk historiepolitikk, særlig i nord. Men framstøtene fra russiske aktører i Norge har i stor grad gått upåaktet hen. I forskningsprosjektet Memory Politics of the North 1993-2023 ser vi på hvordan historie har blitt brukt politisk som del av norsk-russiske bilaterale relasjoner. Funnene fra det siste tiåret er foruroligende.
I Nord-Norge har det blitt satt opp nye monumenter over sovjetisk krigsinnsats på initiativ fra russiske statlige og statstilknyttede aktører. Blant dem er FSBs veteranforening i Murmansk og en tidligere senator fra Murmansk som representerte Putins støtteparti Forent Russland i Føderasjonsrådet. Kilder vi har gått gjennom viser hvordan disse aktørene har organisert godt planlagte såkalte patriotiske minneturer over den norsk-russiske grensen siden 2011, for å hedre krigsinnsatsen til sovjetiske soldater og norske partisaner innenfor en narrativ ramme om heroisk norsk-sovjetisk kampfellesskap og seier over nazismen. Turene har vært dominert av Kremls symbolbruk og perspektiver på krigshistorien, og etter hvert har man supplert turene med nye krigsminnesmerker, en «patriotisk filmfestival» og utvikling av «patriotisk turisme» i grenselandet.
Norge og Russland har tradisjon for å markere krigshistorien i nord i fellesskap som går tilbake til den kalde krigen, og det siste tiårets russiske minnepolitiske offensiv spiller nettopp på denne tradisjonen. Resultatet har blitt eksport av Kremls stadig mer dogmatiske fortelling om andre verdenskrig over grensen til Norge i nord, med sovjetnostalgiske og militærpatriotiske symboler. Et tydelig eksempel finner vi i Nordflåtens initiativ i 2020 om å stille ut en sovjetisk stridsvogn ved Partisanmuseet i Øst-Finnmark.
Den russisk-ortodokse kirken, som er en av Kremls viktigste støttespillere både overfor den hjemlige opinionen og i legitimeringen av russiske geopolitiske ambisjoner, har også deltatt i den offensive historiepolitikken overfor Norge. Det siste tiåret er det satt opp såkalte pomorkors ulike steder i Øst-Finnmark. På samme måte som krigshistorien er pomorhistorien sterkt forankret i nordnorsk minnekultur. Ved å spille på historisk fellesskap og retorikken om fredelig naboskap mellom Norge og Russland i nord som har blitt dyrket innenfor Barentssamarbeidet, har russiske aktører naturliggjort nye russiske monumenter.
Lokalvalg og sikkerhetspolitikk
Russlands minnepolitiske offensiv overfor Norge har fått lite oppmerksomhet i norsk offentlighet. Russisk presse har derimot skrevet mye, om Norge og særlig befolkningen i Nord-Norge som vennligsinnet og som en alliert i Russlands «kamp mot forfalsking av historien». Fra 2014 ble retorikken i den russiske mediedekningen trappet opp, og den norske viljen til felles krigsminnemarkeringer og «allianse» med Russland om historien ble omtalt som et uttrykk for norsk støtte til Kremls påståtte kamp mot nynazisme i Ukraina i vår egen tid. Lignende bruk av historie for å bygge minneallianser med nabostater finner vi i russisk politikk overfor Serbia og Belarus.
Paradoksalt nok fikk den russiske historiepolitikken fra 2014 økt fotfeste på norsk side, og ble tildelt økonomisk støtte fra norske kilder som Barentssekretariatet og Forsvarsdepartementet. Ingen har satt ned foten for russisk historiebasert propaganda.
Etter den fullskala invasjonen av Ukraina har vi sett en mer aggressiv og høylytt russisk minnepolitikk overfor Norge. I august i år reiste Russland et pomorkors i den forlatte russiske bosettingen Pyramiden på Svalbard, uten tillatelse fra norske myndigheter. Den russiske generalkonsulen i Barentsburg og gruveselskapet Arktikugol har arrangert seiersparade 9. mai og båtparader på Den russiske flåtens dag på Svalbard. I Kirkenes har generalkonsulen brukt Frigjøringsmonumentet som arena for å fremme påstander om at Russland bekjemper nynazisme og historieforfalskning i Ukraina.
Konklusjonen er at Norge gjennom det siste tiåret har vært utsatt for et offensivt russisk minnediplomati i nord, som vi i liten grad har registrert eller vært skodd for å håndtere. Bevisstheten om de sikkerhetspolitiske aspektene ved sovjetisk minnediplomati overfor Norge var langt høyere under den kalde krigen enn i dag. Noe av forklaringen ligger i arven fra tre tiår med norske investeringer i å bygge relasjoner over den norsk-russiske grensen innenfor rammene av Barentssamarbeidet.
Under Vladimir Putin har historie igjen blitt et utenrikspolitisk propagandaverktøy tett knyttet til Kremls sikkerhetspolitikk. Det er på høy tid at bevisstheten om dette øker.
