Fremsynte politikere og embetsmenn la tidlig på 1900-tallet grunnlaget for en naturforvaltning vi kan være stolte av. Konsesjonslovene ble garantisten for vår velferd. Fortsatt gir fossefall sykehjemsplasser, svømmebasseng og kulturskoler til kommuner som er krafteiere.

Samme idé lå til grunn da Norge fant olje på 60-tallet – naturressursene skal komme fellesskapet til gode. Klok politikk ga nordmenn en klassereise vi er ganske alene om å ha skapt.

Overfor andre naturnæringer har ideen hatt trange kår. Fortsatt er det mulig å være fattig ved verdens rikeste fiskefelt – bare spør ordføreren i Bø. Lakseoppdretterne, med noen av Norges rikeste, sleper beina etter seg hver gang det blir snakk om å bidra. For få år siden sendte de noen av landets mest skarpskodde lobbyister for å slippe unna lakseskatt. Nye næringer som vindkraftindustrien setter i gang uten en ordentlig debatt om hva de som får ødelagt naturen skal få tilbake. Overskudd rutes sørover, børsens dresskledde blir rikere og verdier bokføres miljøer som aldri har vært i nærheten av naturressursene. De er nærmere lukta av lakksko enn lukta av fisk. Igjen sitter lokalsamfunn med nordsjøturnus og skatter som rutes til bostedskommuner sørpå.

Norge har mistet grepet om noe av det fineste vi har bygget nasjonen på; at naturressursene skal komme fellesskapet til gode. Nylig ble det igjen bekreftet gjennom en rapport fra Menon Economics. Rapporten forteller ikke overraskende at det først og fremst er i Oslo, Bergen og Ålesund at verdiskapingen fra sjømathavner. Ingen fiskevær i Lofoten eller Finnmark kommer med på topp 20 lista over Norges største sjømat-kommuner. Naturressurser bygger ikke lenger lokalsamfunn og kommer ikke fellesskapet til gode – de bygger forskjeller, mellom by og bygd og mellom fattig og rik.

Rapporten kommer samtidig med nye tall som bekrefter at distriktene ikke greier å demme opp mot forgubbing og fraflytting. I Troms og Finnmark hadde 11 av kommunene færre enn ti barnefødsler fra tredje kvartal i 2020 til 2 kvartal i2021. I Gamvik og Ibestad ble det ikke født et eneste barn, mens det i Kvænangen ble født to. I Lebesby, Gamvik og Berlevåg i Øst-Finnmark har de til sammen 15 barnefødsler i samme tidsrom. Totalt gir det en skoleklasse og er et uttrykk for at nedlegging av barnehager og skoler kan komme rundt neste sving.

- Staten har forlatt oss, sa Bø-ordfører Sture Pedersen da han ble spurt om hvorfor han lagde skatteparadis for rikinger for å berge kommunen. Staten har også forlatt initiativet om den særnorske ressursrenta, og det må vi ta tilbake igjen.

Nordkalottfolket blir i neste fireårsperiode å løfte debatten om ressursrente for å sikre bosetting - fordi det er avgjørende både for norske og samiske samfunn, på fylkestinget og i sametinget.