Gå til sidens hovedinnhold

Norge trenger ikke flere fødeavdelinger - vi trenger omsorgstilbud for stadig flere demente eldre

Når politikk blir en salgsvare, er det ikke sykes behov for hjelp, men politikernes behov for stemmer som styrer prioriteringene. Det kan gå fryktelig galt.

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

En sommerdag i 1962 kom nabogutten på besøk til oss etter å ha vendt hjem fra ferie. Han fortalte om en grandtante han hadde truffet, som hadde oppført seg underlig. Da hans foreldre hadde snakket om andre verdenskrig hadde den eldre kvinnen forbauset utbrutt: «Har det vært krig? Det har ingen fortalt meg!» Knappe seks år gammel fikk jeg dermed høre om demens for første gang.

I 2020 var det 295 personer med demens i Alta. I 2030 vil tallet stige til 436 og i 2050 til 787. Tallene er estimater, basert på den såkalte HUNT-studien (helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag), der hele befolkningen har deltatt i en omfattende helsekartlegging som også omfatter demens. Ved å legge tallene fra Nord-Trøndelag til grunn, der det tas hensyn til alderssammensetningen i andre befolkningsgrupper, kan det lages et demenskart for hele landet.

Sannsynligheten for å utvikle demens øker med økende alder. Mens under én av 1000 mennesker har demens før fylte sekstifem år, vil nær én av 100 ha det før vi blir sytti, og én av ti når vi nærmer oss åtti. Blant de av oss som opplever å bli mer enn nitti år vil over halvparten bli demente.

Siden vi lever stadig lenger, mens det fødes stadig færre, vil et stigende antall personer ha demens i hver eneste kommune i Norge i årene som kommer. Vel 116.000 nordmenn har demens i dag, og tallet vil være mer enn doblet fram mot år 2050. Norske kommuner kan snart knekke nakken på eldrebølgen når den når land, som en tsunami uten ende.

Dette er forklaringen på at norske politikere knapt er opptatt av annet enn demensutviklingen når de skal bestemme morgendagens helsetjenester. Hva er da mer naturlig enn at Altas egen stortingspolitiker Bengt Rune Strifeldt (Frp) spør Norges nye helseminister Ingvild Kjerkol hva hun har tenkt å gjøre for å møte utfordringene med manglende sykehjemsplasser og hjemmetjenester i de kommende årene?

Spøk til side. Det skriftlige spørsmålet det hastet for Strifeldt å få svar på handlet slett ikke om de eldste, men om de aller yngste: «Kommer regjeringen til å etablere en fødeavdeling med nødvendige akuttfunksjoner i Alta i løpet av de fire neste årene?» ville den gjenvalgte representanten vite, før Kjerkol hadde nådd å motta nøkkelkortet fra Høie.

Det hadde vært befriende om den nyslåtte statsråden hadde besvart spørsmålet slik avdøde Einar Førde håndterte opposisjonens misnøye som kirke- og undervisningsminister: «Eg skal seia kva eg har tenkt å gjera med dette. Ingen verdas ting har eg tenkt å gjera med dette!»

Norge trenger ingen flere fødeavdelinger. Mens andelen eldre er sterkt voksende, har fødselstallene i Norge falt dramatisk gjennom flere tiår. Kvinner fødte til sammen 4755 barn i Troms og Finnmark i toppåret 1966. I 2020 hadde tallet sunket til under det halve (2219).

I Alta gikk antall fødende ned fra 334 i 1997 til 251 i 2020. Antall fødsler i Alta i 1951 (262) var høyere enn i 2020. Mens det ikke fantes verken noen lokal ambulanseflybase eller asfalterte veier mellom Alta og Hammerfest i 1951, er alt dette og mere til for lengst på plass i kommunen. Spesialisttilbudet til Altas befolkning, også innen gynekologi, har aldri vært bedre enn i 2021. Statistikken viser gjennomgående bedring av fødselsomsorgen gjennom flere tiår, også for Altas befolkning. Færre barn dør ved fødselen nå enn før, og med mødrene går det bra.

Likevel (eller nettopp derfor?) er det i dagens velferdssamfunn forventninger om at friske gravide skal slippe alle former for ulempe som fødselen måtte bringe med seg. Enhver reise blir da for lang, enhver vinter for hard og kald, også i en kommune der stamflyplassen svært sjelden er vinterstengt og havet alltid åpent. At Alta alt har en fødestue har druknet i en kakofoni av mishagsytringer mot den til enhver tid sittende regjering.

Da står det verre til med de eldre. Som sykehjemslege møter jeg ved hvert tilsyn mennesker som ikke er i stand til å ta på seg klærne, spise, børste tennene eller gå på toalettet uten bistand fra pleiepersonell. Dessverre vil flere og flere med et døgnkontinuerlig omsorgsbehov ikke få det dekket, fordi politikerne ikke primært har de sykeste og svakeste blant oss i tankene, men i stedet velger å lytte til dem som roper høyest, i frykt for vreden som følger ved neste valg.

Da de eldre så vidt ble et tema i årets valgkamp fortalte Pasientfokus (som nå altså har en representant på Stortinget) at de ville etablere en geriatrisk avdeling i Alta, som den eneste i Nord-Norge. Én slik avdeling har også Oslo Universitetssykehus, der de ansatte er flere enn innbyggerne i Alta. Hvorfor ikke like gjerne en nevrokirurgisk avdeling i Alta, for operasjon av glioblastomer?

Slik kan det gå når politikk frikobles fra fag og de som trenger hjelpen mest ikke lenger har en stemme som kan høres.

Kommentarer til denne saken