Strømpris-krisen er ikke over. Den dukker opp igjen når det blir høst og vinter. Da skal staten igjen betale forbrukerne det overskytende over 70 øre kilowattimen. Og så vil kraft-lobbyister, enøyde politikere og ditto journalister samle seg om et annet aspekt ved problemet: at strømprisen er så mye lavere nord i Norge. Kan det være rettferdig? spør de, og skaper en diskusjon som bidrar til å tilsløre årsaken til den svindyre strømmen i sør.

For ingenting er så egnet til å overskygge og tåkelegge et grunnleggende problem, som å sette folk opp mot hverandre. Det funker. Ågerprisene på strøm er ikke noe unntak. Nordlendingene må betale mer, sier lobbyistene. Ingen lufter den strålende ideen at søringene kan få nordnorsk kilowattpris. Dessverre kan vi nordlendinger være temmelig sikre på at det fins sympati for det man kaller "utjevning" av strømprisen.

Vi burde jo ha solide fordeler av å være det bitte lille landet helt nord på kloden, som er velsignet med vannkraft i mengder, olje og gass så det holder, og et enormt potensial når det gjelder vindkraft.

I stedet har vi stelt oss sånn at vi importerer vanvittig høye strømpriser fra land som ikke har slike naturressurser, og som nå kvitter seg med kull og kjernekraft. Og som om ikke det er nok, vi driver rovdrift på naturen og de vannkraft ressursene vi har, ettersom det er fullt tillatt å tappe ned magasinene til man bokstavelig talt ser bunnen. Enhver som har sett den enorme "langfjæra" i nedtappede fjellvann skjønner at dette ikke er bærekraftig, verken for kraftproduksjon eller for natur og liv rundt disse vannene.

Derfor er det tragisk å registrere vedtakene som ble gjort på LO-kongressen for noen dager siden. Landets største arbeidstakerorganisasjon, med nesten en million medlemmer, framstår som en, beklager å måtte si det, tafatt rævdilter.

Forslaget om at fyllingsgraden i magasinene må hensyntas, slik at det ikke eksporteres kraft når vannstanden kommer ned til et visst nivå, ble nedstemt av LO-kongressen. Det ble også kravet om at det må tas strukturelle grep for å få politisk kontroll over norsk kraft. Samme vei gikk kravet om at Acer skal ut av EØS-avtalen. Et forslag om at Statnett skal eie og drive samtlige strømkabler til utlandet, ble heller ikke vedtatt.

Så hva mente kongressen? Jo, den venter på Energikommisjonen som regjeringen har satt ned. Imens vedtok den selvfølgeligheter og fromme ønsker.

LO mener blant annet at det «må være en overordnet ambisjon at vi får en balanse mellom forbruk og produksjon av kraft som fører oss tilbake til normale kraftpriser i Sør-Norge». Videre foreslår kongressen at Energikommisjonen «ser på hvordan det norske kraftsystemet kan sikres mot energikriser, inkludert gjennom styringen og bruken av magasinkapasitet og mellomlandsforbindelser».

Noen av oss har ganske sikkert trodd at dette var litt av vitsen med Energikommisjonen, men sånn er det altså ikke.

Det poengteres også at energisituasjonen i Europa og manglende nedbør i Sør-Norge «har gitt en historisk krevende situasjon», at LO vil arbeide for å sikre politisk kontroll med utviklingen og at det norske kraftsystemet er en bærebjelke i Norges klimaomstilling.

Men det finnes sterke stemmer i LO som er lite fornøyd med denne kursen. Industriaksjonen er en aksjonsgruppe utgått fra LO, med det formål å bevare og videreutvikle norsk industri. Derfra er det dannet en alternativ Energikommisjon, hvor blant annet tidligere LO-leder Gerd-Liv Valla er medlem. Norsk energiproduksjon er bærebjelke for så mye, ikke minst tusenvis av arbeidsplasser i industrien.

Det er flere stemmer som nå hever seg i debatten. Tidligere olje og energiminister Eivind Reiten (Sp), som også har vært konsernsjef i Hydro, sier til VG at vi må forhandle fram noen nødbrytere for å redusere norsk krafteksport når våre vannmagasiner er så tomme som de er nå, og at vi må reforhandle avtaler med land vi eksporterer til.

Vi må altså forhandle for å få lov til å redusere egen produksjon når vannet vårt, selve innsatsfaktoren, er i ferd med å brukes opp. Da har vi virkelig endt der vi ikke ville, i klørne på en overnasjonal beslutningsinstans, som det norske folk to ganger har sagt nei til.

Konsesjonslovene på tidlig 1900-tall gjorde at vi fikk offentlig kontroll med vannkraften. Vi kunne etablere egen, nasjonal politikk for forvaltning av kraften. Vi trengte ikke spørre noen om lov.I dag tør selv ikke LO, som har alt å tape på den spinnville markedsliberalismen som har inntatt kraftbransjen, engang å stemme for et forslag om reforhandling av avtaler med EU.

Norge er energi-stormakten som er blitt et gissel.