Få i Norge tar seg bryet med å spørre hva som kan være NATOs forventinger til det norske forsvarets bidrag i militæralliansen de neste årene. Særlig aktuelt er spørsmålet når Sverige og Finland til neste år får sine NATO-medlemskap.

Som alltid når det gjelder norsk forsvarspolitikk finner man de beste svarene ved å se på kartet. Det er i våre egne og store havområder i nord Norge må ha kontroll gjennom operative marinefartøy over og under vannoverflaten, kombinert med evne til å motta alliert støtte i krig eller krise.

I disse farvannene seiler også den russiske nordflåten ut fra sine baser på Kola-halvøya, med sin enorme kjernefysiske slagkraft. Samtidig har det norske Sjøforsvarets tilstedeværelse blitt kraftig marginalisert, og fremstår nå som nesten ikke-eksisterende.

Tidligere var det en naturlig del av kystens puls at sjøforsvarets fartøyer trafikkerte indre farled med små, raske fartøy, eller la til ved en kai i nord med fregatter og hurtige motortorpedobåter. Nå hører slike syn til sjeldenhetene, med unntak av større NATO-øvelser.

Sett i lyset av geografiske realiteter er det forbløffende hvor lite av den offentlige debatten om Forsvaret som faktisk handler om nye og reelle prioriteringer. Inntrykket nå er at alle ønsker mer av alt i hele pendelen fra heimevern til luftvern, og at de ulike våpengrenene deltar i en kontinuerlig innbyrdes kamp om knappe ressurser.

Forsvaret er et seigt byråkrati der også bekvemmelighet spiller en rolle for fravær av endringsvilje. Og i de ulike fagmilitære rådene til politikerne trasker man gjerne rundt grøten, med lite som peker i retning av å ta inn over seg at Norge er akterutseilte i våre egne geopolitiske kjerneområder.

Nå mener alle det er riktig å pøse store penger inn i Forsvaret. Men det er ren ønsketenkning å tro at det kan skje uten fokus på nye måter å organisere Forsvaret på. Slike veivalg må Norge ta om man skal levere på høyt nivå i NATO.

Den norske marinen har Ramsund orlogsstasjon i nord, en mindre logistikkbase. Samtidig har Kystvakten sin base i Sortland, som først og fremst har sivile oppgaver, noe som kanskje er et tankekors hvis ambisjonen er å utnytte det militære potensialet maksimalt til havs.

Så dårlig er det nå fatt, at allierte atomubåter er tvunget til å bruke sivil infrastruktur ved kai i Nord-Norge med all den unødige støyen det medfører.

Det aller meste av Sjøforsvarets virksomhet er konsentrert til Haakonsvern ved Bergen med flere tusen ansatte. Seilingstiden til operasjonsområdene i nord er ofte mellom en uke og ti dager. En slik sårbarhet kan neppe fortsette om Norge tar mål av seg til å være en troverdig partner for NATO i nordområdene.

Tålmodigheten i NATO kan vise seg å ha en grense. Det er Sverige og Danmark som har jobben med å passe på i Østersjøen. Hvis ikke Norge tar sitt ansvar i Barentshavet, vil ikke andre NATO-land da selv måtte gjøre jobben mellom Spitsbergen og Nordkapp? Er ikke det en situasjon Norge av flere grunner burde være opptatt av å unngå?

Hva kan svaret være? Et av dem er åpenbart: Norge og NATO trenger en marinebase i Nord-Norge, som også inkluderer hele den bredden og kapasiteten som Forsvarets spesialstyrker besitter.

Det er naturligvis en stor investering, men spørsmålet er om man har man råd til å la være både på kort og lang sikt, dersom strategiske norske interesser kommer først.

Det er et veivalg som peker ut over selve krigen i Ukraina og den pågående aggresjonen fra det russiske diktaturet i Moskva. Etableringen av en arktisk marinebase må knyttes til suverenitetshevdelse på Svalbard og et Arktis der stormaktsinteresser som også inkluderer Kina, i økende grad kommer til å støte mot hverandre.

Skjalg Fjellheim er politisk redaktør i Nordlys.