I begynnelsen av februar var det 44 år siden ayatollah Khomeini steg ut av flyet fra Paris, med diktatur, terror og underkuing av det iranske folket i bagasjen. Det har vært markert hvert eneste år siden. Men i år var oppfordringen fra menneskerettsorganisasjoner å droppe den tvilsomme hyllesten.


Mange land uteble derfor. Av EU-land var det bare Ungarn og Polen som deltok i arrangementet, ifølge NRK. De andre landene i unionen var invitert, inkludert våre nordiske naboland, men valgte klokelig å holde seg borte fra skrekkens jubileum, i respekt for iranere som nå kjemper for sin frihet, med stor fare for å bli fengslet og henrettet.

Så hvorfor var Norge lydig tilstede? Hvilke signaler sender vi til prestestyret og til omverdenen med dette? Har vi problemer med å virkelig vise, ut over meldinger på Twitter, hvor vår sympati ligger?

Statssekretær i UD, Erling Rimestad, mener Norge ikke sendte gale signaler, da en ambassadesekretær representerte oss i presteskapets jubileums arrangement. Rimestad påpeker at Norge allerede har oppfordret makthaverne i Iran til å stoppe dødsstraff og til å respektere menneskerettighetene! Dessuten må vi kunne snakke med folk vi er uenige med, sier han til NRK.

Det har åpenbart ikke slått UD at man kanskje burde funnet en annen anledning til eventuelle samtaler, enn denne groteske markeringen av et religiøst diktatur. Hvem tjener på en slik holdning? Islamistene? Eller kanskje Norge?

Dette ligner den gamle, norske frasen om "dialog" nok en gang. Den som fikk oss til å skinne, i alle fall i egne øyne, på verdensarenaen da fredsavtaler en gang i tiden ble undertegnet med Norge som mekler. Dessverre varte freden aldri lenge, verken på den ene eller andre kanten av kloden hvor vi var involvert. Men sjølbildet lever i beste velgående.

Etter floppen med taliban-regimet i privatfly fra Afghanistan til Oslo for "dialog" i fjor, mente noen at oppmerksomheten rundt besøket kunne være gunstig for utviklingen i landet, ikke minst for kvinners rettigheter. Dessverre uteble den effekten. For noen måneder etterpå stengte taliban kvinnene ute fra universitetene i landet og avviklet jenteskoler. Samtidig ble kvinnelige bistandsarbeidere fra internasjonale, humanitære organisasjoner bannlyst. I det kriserammede Afghanistan er nøden nå kolossal. Verst går det ut over kvinner og barn.

I Iran er islamistene i full gang med å henrette egne borgere som har deltatt i de folkelige protestene og demonstrasjoner mot myndighetene. De er anklaget for "krig mot gud", og bildene av de hengte kroppene vises til skrekk og advarsel. Hvor mange som er drept eller bare forsvunnet etter at opptøyene startet, er uvisst.

Men Amnesty International rapporterer om et regime som besvarer protestene med dødelig vold, også mot barn. Iranske kvinner har kjempet mot den ekstreme kvinneundertrykkingen som ble innført i 1979. Mange har demonstrert ved å brenne hijaber, det forhatte, religiøse hodeplagget som islamistene tvang på dem.

Fengsel og tortur har vært myndighetenes svar på kvinneopprøret og det de kaller "moralsk forfall på jorden". I september i fjor, da 22 år gamle Jina (Masha) Amini ble arrestert for å ha brukt hijaben feil (vist for mye hår og hud), og døde som følge av moralpolitiets mishandling, rant begeret over for folk. Gatene i Teheran ble fylt av demonstranter.

Det iranske folket kjemper i dag en heroisk kamp for ytringsfrihet og folkestyre. De fortjener vår sympati, hjelp og ubetingede støtte. Utfallet av frihetskampen vil også ha stor betydning for den videre utviklingen i Midt-Østen. Regjeringen kom med sterk fordømmelse da de første henrettelsene av demonstranter ble kjent i januar.

At representanter fra vår ambassade går i te-selskap til de som er ansvarlig for drapene en måned etterpå, virker mildt sagt dobbeltmoralsk. Det er absolutt ingen ting som tyder på at mullaene har tenkt å slakke på jerngrepet rundt befolkningen, snarere tvert imot. Troen på en høflig tilnærming til dette voldsregimet er derfor i beste fall naiv. Det minner om vitsen om gubben som sa at "han derre Hitler, han sku ha vorre telsnakka".