Valgene vi gjør i dag er avgjørende for konkurransekraften og velferden i tiårene som kommer. Bedrifter i Tromsø som Dips og Kongsberg Satellite Services gir grunn til håp.

I august lanserte Abelia lanserte sitt omstillingsbarometer for sjuende gang. Det tar for seg sentrale indikatorer for omstillingen av Norge, og sammenligner oss med 29 andre innovative økonomier. Kjernen er denne: I hvor stor grad har vi lykkes med å omstille samfunnet bort fra fossile energikilder, mot fornybar og grønn energi? Også i morgen skal vi leve av hverandres kunnskap og arbeid. Da må vi sikre at det arbeidet ikke ødelegger verden.

Vi har ikke mange gode nyheter her, dessverre. Dessverre sakker Norge akterut på teknologi og digitalisering. Vi har historisk lav entreprenøraktivitet og kompetansegapet bare øker. Norge har ikke knekt omstillingskoden. Vi taper i den internasjonale konkurransen. Norges omstillingsevne har stått på stedet hvil siden 2016. Der vi ser endringer går det stort sett i gal retning.

Norge har hatt en sterk posisjon innen teknologi og digitalisering gjennom mange år: Høy teknologianvendelse i befolkningen, gode tilkoblingsmuligheter og relativt høy digitalisering i bedriftene har sikret høye plasseringer. I 2022 er forspranget vi en gang hadde, i ferd med å glippe. Norge ligger på jumboplass i Norden innen digitalisering i bedriftene og offentlig sektor. Norge har alle forutsetninger for å bli en ledende tech-nasjon. Omstillingsbarometeret 2022 viser dessverre at vi ikke griper muligheten. IKT-sektoren vår er liten i europeisk sammenheng.

Mens europeiske land har brukt koronakrisepakker til å øke takten av den grønne og digitale omstillingen, har Norge brukt pakker på å sementere gamle næringsstrukturer. Norges prestasjon på bærekraft rangeres som middels. Vi er gode på fornybar energi, men kommer totalt dårlig ut på grunn av utslipp fra oljesektoren og fra landbruket.

Norsk entreprenørskapsaktiviteten er på bunnen sammenlignet med andre land. Det til tross for at Norge er blant de beste stedene å starte egen bedrift. I tillegg taper vi kampen om de internasjonale talentene. Vi er dårlig på å tiltrekke oss disse, selv om vi mangler arbeidskraft.

Sjelden har incentivene for omstilling vært sterkere. Pandemien har demonstrert at radikale samfunnsendringer er mulig på kort tid, men også at beredskapen er for dårlig. Klimaendringene gir seg utslag i mer ekstremvær, både i vinter- og sommerhalvåret. Russisk økonomisk krigføring struper energitilførselen, mens slunkne magasiner skaper strømprissjokk selv i energinasjonen Norge.

Vi må gjøre det mindre attraktivt å investere i prosjekter der miljøkostnaden er stor – selv om de i det korte bildet er mer lønnsomme enn alternativene. Det betyr blant annet å investere i at en gjeng forskere og entreprenører om noen år kan komme opp med løsninger på problemer vi ikke visste vi hadde. Ikke minst handler det om å putte penger, ikke i bygg, anlegg og installasjoner, men i mennesker og deres kompetanse.

Omstillingen av Norge vil ta tid, og krever langsiktig innsats og investeringer, og ikke minst nytenkende og innovative selskaper slik man finner i Tromsø. Ingen går i fakkeltog for det teknologidrevne grønne skiftet eller for flere IKT-studieplasser. Ingen gikk i fakkeltog for handlingsregelen eller for etableringen av et statsoljeselskap heller. I dag vet vi at det var riktige og viktige valg. Tiden for å satse på kunnskap og teknologi er nå.