Gå til sidens hovedinnhold

Norge har fått et Stoltenberg-kompleks

Alle tenkelige begrunnelser tas i bruk for å diskvalifisere Jens Stoltenberg.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg har tidligere vært blant de som har vært skeptisk til at NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg bør bli ny sentralbanksjef. Samrøret i Oslos sentrale bydeler er nemlig et genuint problem for Norge.

Nå er jeg imidlertid langt mer i tvil.

Etter å ha lyttet til kommentatorenes klagesang og diskvalifisering, da de trådte sammen som ansettelsesutvalg hos Fredrik Solvang tirsdag kveld, har jeg blitt urolig for om det jeg først mente kan ha vært feil.

Saken har nemlig utviklet seg til et interessant politisk teater.

På den ene siden finner vi opposisjonen, hundre prosent koordinert med den revitaliserte borgerlige pressen, som mener Stoltenberg ikke kan få jobben av ulike årsaker, med nye begrunnelser hver dag.

Det siste er nå at Stoltenberg ikke er ekspert på kryptovaluta. I det andre hjørnet har vi Dagsavisen, tidligere Arbeiderbladet, som slåss for Jens Stoltenberg med nebb og klør, uten motforestillinger.

Den mest modige, nøkterne og fornuftige stemmen ser ut til å tilhøre VGs erfarne politiske redaktør Hanne Skartveit.

Hun innrømmer åpent at det er argumenter både for og imot. Og at habilitet er en utfordring, men antakelig et mye mindre problem for Stoltenberg enn for Støre. Lapsusen rundt ansettelsen av ny sentralbanksjef kan uten tvil blir en stri tørn for Arbeiderpartiet.

Men samlet sett konkluderer Skartveit med at Stoltenberg er den riktige sentralbanksjefen, gitt de utfordringene Norge står overfor i en urolig verden.

Ansettelsen av Stoltenberg har også kommet i et annet lys når man nå, kort tid før avgjørelsen faller, ser tydeligere hvilke motkrefter som melder seg til tjeneste for å nulle ut hans kandidatur.

Den revitaliserte borgerlige pressen og opposisjonen er opptatt av uavhengighet. Men hvordan skal dette egentlig skje? Det ene er selvfølgelig avstanden mellom regjering og sentralbank når eksempelvis rentefastsettelse som påvirker folks liv, skal finne sted.

Det andre, som fremstår som fremstår som langt viktigere etter hvert som debatten rundt stillingen har utviklet seg; er hvordan verdens største fond allerede er identifisert som et kraftfullt politisk virkemiddel.

Særlig i en tid hvor USA vakler, Kinas innflytelse vokser kraftig og Russland igjen viser militære muskler i Europa.

De prioriteringene man gjør i det norske oljefondet er i høyeste grad påvirket av politikk. Sentralbanksjefen blir styreleder i dette fondet og legger føringer. Å si at dette skal være ikke-politisk, er meningsløst.

Forvaltningen av verdens største fond er altså storpolitikk. Der har Stoltenberg en mengde kvalifiserende egenskaper, bedre enn noen, med sin internasjonale erfaring.

Siden oljefondet og sentralbanken ikke er adskilt, er rollen som sentralbanksjef i høyeste grad en politisk jobb, uansett hva den borgerlige Oslo-pressen måtte mene om saken.

Det er altså nødvendig med politisk kompetanse i styringen av verdiene nordmenn har bygd opp gjennom generasjoner. Denne problematikken har tidligere sentralbanksjef Svein Gjerdrem påpekt overfor politikerne, som har latt være å gjøre noe med det.

Motkreftene mot Stoltenbergs kandidatur kommer altså nå i all hovedsak fra den nyliberale borgerlige Oslo-pressen, som i dette tilfelle har funnet sammen med sterke stemmer i FrP og det revolusjonære kommunistpartiet Rødt, i sin kampanje mot den tidligere norske statsministeren gjennom ni lange år.

Hvis man nå leser kommentarfelt på norske nettsteder, så låner mange autoritet fra disse stemmene. I algoritmenes verden er stemningen opphisset, der har hatet mot Arbeiderpartiet fått ny styrke, arm i arm med konspirasjonsteorier. Det er alvorlig.

Spørsmålet er nå om Stoltenberg står løpet ut til neste fredag. Eller om han velger å trekke seg. Det er utenkelig at han blir innstilt som nummer to.

Nå har hver av de to kandidatene, Stoltenberg og Ida Wolden Bache, fått hver sin aktive fanklubb. Stoltenbergs private nettverk er flombelyst, men det har Wolden Bache så langt sluppet. Men hvem spiser hun middag med? Hvem omgås hun, og i hvilke nettverk? Det burde kanskje pressen fortelle oss noe om.

Det vil være en fallitt for landet vårt hvis vi ender opp med at den viktigste kvalifikasjonen for å bli ny sentralbanksjef i Norge, er å ikke være Jens Stoltenberg.

Kommentarer til denne saken