Tidligere denne måned la U. S. Navy og U. S. Marine Corps frem sin strategi for Arktis. Bakgrunnen er den økende militære interessen for området, som en konsekvens av utviklingen innen skipsfart, utvinning av naturressurser og turisme og ikke minst økt militær interesse og tilstedeværelse fra nasjoner som Russland og Kina.

Ambisjonen er kontinuerlig tilstedeværelse i et område som forvandles fra hvitt til blått, derfor betegnelsen "A Blue Arctic: A Strategic Blueprint for the Arctic".

I den senere tid har det vært kommunisert at amerikanernes oppmerksomhet vil dreies mot Sørøst-Asia og føre til en svekket interesse for nordområdene. Bildet er mer komplekst enn det. I tiden som kommer kan Norge forvente økt aktivitet i det høye nord. Nøkkelordene i den strategien som nå er lagt frem for "The High North" er "kontinuerlig tilstedeværelse" som for oss betyr at enten vi vil det eller ei, kommer amerikanere - og kinesere og russere - til å øke sitt engasjement i disse områdene.

Hvilket ambisjonsnivå amerikanerne har for kontinuerlig tilstedeværelse gjenstår å se. Det kan være jevnlig flyging med overvåkingsfly, flytokt i nordområdene, tokt med overflate- eller undervannsfarkoster, eller jevnlig deltakelse på øvelser og trening.

I den fremlagte strategien heter det at et blått Arktis vil skape nye utfordringer og muligheter, men at en vedvarende amerikansk marin tilstedeværelse vil by på utfordringer fordi Russlands og Kinas interesser i området er dramatisk forskjellig fra deres egen. Konkurrerende oppfatninger når det gjelder kontroll av sjørutene, uønskede militære konflikter som følge av stormaktenes behov for å posisjonere seg i området, og ikke minst økt risiko for miljøkatastrofer og ulykker er faktorer som kan føre til konflikter, heter det.

Sentralt for amerikanerne vil antakelig være å bidra til, som i Sør-Kina-havet, å sikre internasjonal etterlevelse av UNCLOS-avtalen (United Nations Convention on Law of the Sea – FNs havrettskonvensjon), som regulerer ferdsel og økonomisk aktivitet på åpent hav, samt kyststaters rettigheter i deres nære havområder. For en liten kyststat som Norge er dette positivt.

Fra amerikansk side presiseres det at amerikanerne alltid har vært tilstedeværende i Arktis, under vann og i luften. Det som er nytt er at man i økende grad også vil være tilstedeværende med U. S. Navy.

I mai i fjor seilte tre fartøyer fra den amerikanske marine inn i Barentshavet sammen med et britisk marinefartøy, for U. S. Navy’s vedkommende for første gang siden 80 tallet. Norge deltok ikke, og i et intervju med VG uttrykte sjefen for Forsvarets fellesoperative hovedkvarter (FOH), Rune Jakobsen at Norge ønsker å opprettholde lavspenning i området og dermed ikke ønsket å operere sammen med amerikanske styrker, eller andre allierte styrker utenfor Russlands ubåtbaser på Kola.

Denne uttalelsen må oppfattes som et kraftig signal på at Norge ønsker å ha et ord med i laget når det gjelder operasjoner i "det høye nord", men er samtidig ikke ensbetydende med at Norge ikke ønsker å delta sammen med allierte i Barentshavet. I september deltok Norge på en øvelse i Barentshavet sammen med USA og Storbritannia med den norske fregatten KNM «Thor Heyerdahl». Dette skal være første gang på mange år at en norsk fregatt seiler øst for Varangerfjorden uten invitasjon fra den russiske marinen, ifølge Barents Observer.

For Norge er det ønskelig å opptre som en stabil og forutsigbar nabo, og vi forventer det samme fra russisk side. Dvs. at operasjoner i fredstid tilkjennegir en normalsituasjon som ikke skal kreve tiltak eller reaksjoner. Planverk og skarpe operasjoner vil derimot legge opp til en annen opptreden.

Når U. S. Marines og U. S. Navy nå erklærer kontinuerlig tilstedeværelse i de nordlige havområder og i Barentshavet er det riktignok med visse modifikasjoner. Den amerikanske marineminister, tidligere ambassadør i Norge, Kenneth Braithwaite, uttrykker at USAs tilstedeværelse i arktiske områder skal være dynamisk og uforutsigbart, og at hensikten er å markere at USA vil operere fritt i alle internasjonale farvann. Vi må derfor forvente å kunne oppleve perioder med meget høy aktivitet, for i neste periode tilnærmet ingen.

I den senere tid har man påpekt at Norge mer eller mindre prisgitt amerikanerne og har liten innflytelse på amerikanernes ønske om tilstedeværelse i nordlige havområder. Dette er både riktig og ikke riktig.

På den ene side har Norge liten innflytelse på det maktspillet som foregår mellom stormaktene Kina, Russland og USA. Her er vi på mange måter i klem mellom stormaktene.

På den annen side må man merke seg at Norge både bi-lateralt og innen rammen av Natoalliansen har en reell mulighet til å påvirke amerikanernes og de alliertes operasjonsmønster i de farvann og i det luftrom som ligger innenfor våre interesseområder. Både norske politiske og militære myndigheter har god og tett kontakt med både USA og andre allierte, som har vist at de har respekt for norsk balansegang i nordområdene. Norske bidrag til etterretning og verdifull informasjon og kunnskap om Russland har betydelig innvirkning i kommunikasjon med allierte. Lange diplomatiske tradisjoner med Russland og samarbeid på områder som søk- og redning, fiskerioppsyn og ressurskontroll og setter Norge i en helt spesiell posisjon og bidrar til avspenning.

Når kritiske røster hevder at Norge er blitt mer avhengig av USA som en konsekvens av denne utviklingen, er det viktig å merke seg at våre alliertes økte interesse for Arktis er kommet for å bli, uavhengig av hva vi måtte mene om det. Og at hvis Norge på noen som helst måte skal kunne påvirke våre alliertes operasjonsmønster i det høye nord, så må det skje gjennom deltakelse og samarbeid.