Jeg har sjøl to utenlandsadopterte barn som no er voksne. Deres historier er deres, så jeg vil ikke si noe om dem. Men jeg kjenner derfor til en hel del andre adopsjoner, adopterte, og adoptivforeldre. Noen har klart å spore opp biologiske foreldre og fått stadfesta at det som står i papirene stemmer, noen har ikke hatt interesse av dette, noen har ikke hatt økonomisk mulighet (det koster en del penger) og noen har ikke hatt nok opplysninger å gå på.

Det fins sikkert andre årsaker også. Adopsjonsprosessen var en lang og grundig prosess, som tidvis var slitsom, men vi forsto at sånn måtte det være for at det skulle gå riktig for seg. Vi blei forsikra fra adopsjonsforeninga om at landet vi adopterte fra var ekstremt sikkert på dette området.

Sjøl fikk vi også en god magefølelse da vi var der - på de offentlige kontorene, advokaten, domstolen, barnehjemmet. Utenfor var det verre, der opplevde vi skyting i gata, men bak stengte porter og væpna vakter virka det veldig ryddig, de fant de riktige papirene, var godt orientert om oss og hadde stort fokus på barnets beste.

Men vi hadde og har sjølsagt ingen kompetanse til å vurdere om dette stemte, sjøl om vi ikke er av de mest lettlurte. Mens vi var i prosessen, mener jeg det stoppa opp en periode, da landet stoppa all utenlandsadopsjon midlertidig på grunn av en skandalesak - jeg mener det var i Italia. Da skjedde det ureglementerte i mottakerlandet, så landet stramma inn på krav til mottakerlandene etter dette.

Vi adopterte ikke fra Ecuador, men jeg husker veldig godt avsløringa av skandalen rundt adopsjonene derfra. Den greip også inn i vårt familieliv. Det var i alle aviser og begge de to tv-mediene vi hadde på den tida. Vi hadde da fått vårt første barn. Vi opplevde flere utrivelige episoder i kjølvannet av dette. Det virka å være fritt fram for fremmede folk å stoppe oss på gata og spørre hvor barnet vårt var fra, om barnet vårt skulle returneres og sånn.

Jeg husker spesielt fra en skitur i nærområdet - til Varto-hytta, da ei vilt fremmed dame stoppa oss i skiløypa og kom med slike spørsmål, og ho ga seg ikke og rikka seg ikke. Det blei meir og meir ubehagelig, og poden lurte på hvor damen sa han skulle reise, eller noe sånt. På gata var det bare å gå, litt verre å få karra seg forbi i et skispor, to voksne og en liten unge.

Nyheter har sin tid - en periode på alles lepper, og etter kort tid glemt av «alle». Så også denne. Men for de berørte sitter arrene igjen, også de som skapes av imbesil sensasjonslyst. VG og TV2 har gjort en solid gravejobb, jeg er meir redd for den store flokken som dilter etter og jakter på klikk og likes.

De fleste husker kanskje «Tore på sporet». Det starta som lørdagsunderholdning da ungene mine gikk på barneskolen. «Alle» syns det var et fantastisk program. Nok en gang tok kjente og ukjente kontakt med både oss og ungene - om ikke vi også skulle være med, for det hadde vært så gøy å se på TV.

Den yngste vår var da i 8-års alderen. Det virka å være heilt greit for en del å dele hennes jakt på røtter som lørdagsunderholdning! Jeg opplevde ikke at noen i denne kategorien overhode reflekterte over hvordan dette ville være for en sårbar familie i den ANDRE enden av tråden, å bli oppsøkt på denne måten å bli en del av lørdagsunderholdninga i Norge via kanskje det såreste og vondeste de hadde gjort i sitt liv. Jeg blei ganske irritert på serien!

Tilfeldigheter gjorde at jeg faktisk «uforskyldt» kom i kontakt med Tore Strømøy på denne tida. Så da passa jeg på å si det. Jeg opplevde han som veldig ydmyk, lydhør, seriøs og tok til seg ting han ikke sjøl hadde tenkt over. Det gikk noen mailer fram og tilbake om dette, og irritasjonen har gitt seg, sjøl om jeg fortsatt får litt vond smak i kjeften over at noe så sårt, intimt og alvorlig for mange fungerer som underholdning på linje med krimserier - før man skrur over til en annen kanal og ser noe annet.

TV2 og VG har gjort det som er jobben deres, sette fokus på noe som kan synes å være kritikkverdig og som bør granskes videre. Her kan mulige feil være gjort flere steder, bl.a av norske myndigheter. Når katta no er sluppet ut av sekken MÅ dette gjøres av instanser som framstår som heilt troverdige, kompetente og uavhengige.

Det er ca 20.000 utenlandsadopterte i Norge. De aller fleste ble adoptert av to foreldre, så grovt sett kan man si at et sted mellom 30-40 000 foreldre også er ramma av dette. Noen har søsken som ikke er adoptert og mange har sjøl fått egne barn. De aller, aller fleste av disse har levd livene sine basert på det man har fått vite om de adopterte og identiteten deres er forma rundt det. Alt dette kastes no rundt og mange titusener veit rett og slett ikke hva de skal tru, samtidig får de daglige påminnelser om dette i alt fra nyhetssendinger og debatter til reine sladrehistorier. Man trenger ikke å ha spesielle evner for å spå at snart vil konspirasjonshistoriene også stå i kø.

For de fleste av oss som med sikkerhet veit hvilke slekt vi kommer fra, kan det kanskje være vanskelig å forstå. og man tenker ikke over problematikken. Men vær så snill - stopp opp og gjør det! - Gjerne før du buser ut med noe som kanskje ikke er heilt nødvendig. Prøv å tenk deg situasjonen.

Jeg trur alle med utenlandsadopterte barn har tatt dette opp med barna fra de var ganske små, og opplyst dem om det vi veit, tilpassa alderstrinnet. Noen har ikke fått vite meir enn at barnet er forlatt og fødselsdatoen er bestemt på et kontor. Er det alt man veit, så former også det din identitet - like mye som om du har et slektstre tilbake til middelalderen. Det er det du har, det du forholder deg til, det som er deg.

Så plutselig en dag er det ikke sånn - eller KANSKJE det ikke er sånn. Det er like dramatisk for en som er funnet på gata som for en som brått en dag får sagd ned slektstreet med motorsag - du var visst ikke en del av den slekta likevel. Akkurat no rammer dette ca 20.000 mennesker i Norge, og deres familier. Kanskje er det ytterst få adopsjonssaker som ikke er korrekte, kanskje er det mange. Vi aner ikke. Så lenge man ikke veit er ALLE utenlandsadopterte blitt kasta ut i limbo, med unntak av de som sjøl å ha spora opp sin biologiske familie.

Dette er en situasjon som synes skapt gjennom hemmelighold eller i beste fall mangelfull informasjon. Det er åpenbart at offentlige myndigheter er en sentral aktør. Hadde man vært åpen og tatt tak i det i aktuelle saker etter hvert som de dukka opp - og iverksatt sikkerhetsrutiner som følge av dette, så det ikke kunne skje igjen - ville man ikke vært i denne situasjonen. Én sak med et stjålet barn er sjølsagt én sak for mye! Men hadde man gjort jobben grundig hadde man kanskje sittet med et knippe tvilsomme saker som måtte ettergås, og man kunne «friskmelde» (får man endelig håpe!) de aller fleste.

No går bortimot 20.000 utenlandsadopterte i Norge rundt med akkurat samme sannsynlighet for å ha blitt stjålet - med mindre de sjøl sporer opp biologisk familie og sjekker det ut sjøl. Sånn kan vi ikke ha det!

Man MÅ få granska dette av utenforstående med kompetanse og habilitet. Og ALLE saker må sjekkes. Økonomi er nevnt. Men skal alle disse utenlandsadopterte ta kontakt med offentlige kontorer etter papirer, samt betale folk og kontorer i opprinnelseslandet - ikke minst advokater, det MÅ man ha for å komme noen vei - så er ikke det billig!

Og det er virkelig ikke de som har satt seg sjøl i denne situasjonen! Foreldrene deres betalte også en hel del i offentlige gebyrer i sin tid - noe man vel måtte formode var for at de skulle gjøre en skikkelig jobb.